Stor stas i spisestua

De færreste kan vel ha en fullt møblert leilighet fra dag én. Selv har jeg brukt det siste året til å fylle mitt lille krypinn litt etter litt. Først skaffet jeg meg det aller mest nødvendige - en seng. Deretter ble leiligheten stadig mer møblert. Først med hvitevarer, så med en staselig bok- og tv-reol, som etter hvert ble kombinert med en lekker sofagruppe. I løpet av sommeren fikk jeg dessuten noen fine møbler ut på min kjære balkong.

Store deler av stua har likevel lenge vært ganske så tom og ubenyttet. Men for en drøy uke siden gikk jeg omsider til anskaffelse av et spisebord med tilhørende stoler. Og etter at jeg har skrudd og svettet meg gjennom store deler av vinterferien, kan spisestua nå beundres i all sin prakt. Nå er det bare å vente på middagsgjestene.

Big In Japan

I Øst-Asia er det visstnok Sør-Korea som for tida er den viktigste leverandøren av populærkultur. Det er her de mest populære såpeseriene, skuespillerne og popartistene har sitt opphav.

Vi i vest som gjerne vil gi inntrykk av å like litt mer enn mainstream listepop, har jo lenge trodd at Japan var blant de hippeste landene når det gjelder alternativ populærkultur. Vi har lyttet til J-pop med Cornelius og Pizzicato Five, og gått ut fra at vi dermed var både trendy og kule. Men Japan er tydeligvis bare så 90-talls...

Samma det. Jeg er fortsatt fascinert av dette landets skizofrene miks av zen og høyteknologi. Og dette er nok en fascinasjon jeg deler med mange andre her i vest.

Dette ser man mange eksempler på også i vår populærkultur. For eksempel i musikkens verden. Det fins jo en god del vestlige poplåter med et "japansk" tema i tekst/melodi - gjerne med pastisjaktige "kjing-kjong-kinamann"-akkorder. Et eksempel er Vapors' "Turning Japanese" (ikke akkurat pønkens stolteste øyeblikk...). For ikke å snakke om Anekas "Japanese Boy" (en låt som antakelig bare huskes av dem som tilfeldigvis var tretten år i 1981...).

Likevel syns jeg det er mer interessant når man lager japansk-inspirerte musikkvideoer til sanger som egentlig handler om noe helt annet. Et godt eksempel er Death In Vegas-videoen "Scorpio Rising" (forutsatt at man holder ut kaukinga til den ene ettbryns-broren i Oasis):

Et annet eksempel er Mirwais-låta "Disco Science", hvor instrumental house av en eller annen grunn har fått en sterkt japansk-inspirert (og oerhört provocerande) video:

Neste musikkvideo er litt juks, fordi både artist og regissør faktisk er japanske. Men den er såpass fascinerende at den fortjener å tas med. Estetisert ultravold i vaskekte anime-stil:

Og selvfølgelig ville jeg ha forsømt meg om jeg ikke også hadde inkludert en av tidenes beste (og mest bisarre) videoer, hvor ei lita jente tar kontrollen over et mentalsykehus i Osaka. (Som kjent fins det ingenting skumlere enn japanske småjenter!)

Relaterte innlegg:

Mon amour Tokyo

Truth Is Out Of Style

Apropos Märthas englefjær:

the truth is not an obstacle for someone such as me, she said
because you see we all create our own reality

Min mørke Valentin

I går var det 14. februar - også kjent som St Valentine's Day: Dagen da alle kjærestepar har sine romantiske stevnemøter på Tony's restaurant - med vin, levende lys og rødrutete duker. Mens jeg for min del går hjem til meg selv og gråter...

Nei da, fullt så ille er det ikke. Sant å si er jeg kjent for å være ganske flink til å trives i mitt eget selskap. Men romantiske rødvinskvelder skal visstnok være enda mer romantiske når man har noen å dele rødvinen med.

Vel, saker og ting skjer for tida. I går fikk jeg for første gang på lenge utprøvd hypotesen om at Alle hjerters dag er enda bedre i tosomhet...

Egentlig var planen å overraske med en rosebukett, men etter å ha sett de vasne blomsterkvastene på Rema, fant jeg ut at en eske med Sfinx gjorde samme nytten.

Hyggelig ble det uansett - med rødvin og telys på kjøkkenet om kvelden. Og siden skjebnen dessuten ville at strømmen skulle gå i hele blokka i nettopp denne aftenstund, ble alt enda hyggeligere.

I telysflammens flakkende skjær fikk man nesten følelsen av å være på hyttetur. Uten potensielle distraksjoner som tv og internett kunne man i stedet sitte og prate, beundre stjernehimmelen og heller ta en tidlig kveld.

La oss håpe på flere Valentindager som denne. Med eller uten strømbrudd.

Fra tv-kasse til flatskjerm

FØR

ETTER

Familiens gamle Blaupunkt-tv har fulgt meg gjennom hele mitt voksne liv. Den vil simpelthen ikke slutte å virke! Og som den romantikeren jeg er, bytter jeg nødig ut noe som fortsatt funker.

Da jeg i fjor omsider fikk meg min egen, strøkne leilighet, innså jeg imidlertid at det kanskje var på tide å også oppgradere tv-kveldene. Derfor gikk jeg til anskaffelse av en hi-tech 47-tommers flatskjerm, og forviste min gode, gamle Blaupunkt til soverommet.

Men mye vil ha mer. Med to i huset føler man iblant et behov for å trekke seg tilbake og se sine sære favorittprogrammer på reserve-tv'en. Og i stadig større grad innser jeg at en 21-tommers tv-kasse fra 1986 faller sørgelig gjennom i dag.

I helga gikk jeg derfor til anskaffelse av en ny tv nr. 2. Man kan vel si at jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne avslå: En helt grei 32-tommers flatskjerm til under 2000-lappen! Jeg syns jo litt synd på den gamle, trofaste Blaupunkten, men det var godt å få en skikkelig flatskjerm på "gutterommet" også.

De siste dagene har jeg satt meg inn i alle de tekniske finessene til det nye mirakelet. Generelt kan man neppe si at jeg er noe særlig praktisk anlagt. Jeg misliker sterkt alle situasjoner som forutsetter hammer, skrujern og unbrako-nøkkel. Men elektroniske dingser kan faktisk være litt gøy. Nå som jeg har klart å koble pc'en til tv-skjermen, kan jeg for eksempel se nett-tv og YouTube-videoer i tilnærmet tv-kvalitet. Vidunderlige nye verden!

Et lite skår i gleden fins det riktignok. Mens tv'en i stua allerede er koblet til det digitale kabelnettet, har soveroms-tv'en fortsatt bare tilgang til de analoge kanalene. Og selv jeg kan se at bildekvaliteten her er en god del dårligere. Riktignok tilbyr kabelselskapet leie av en dekoder nr. 2 - men da med et betraktelig tillegg i prisen... Vi får se hvordan saken utvikler seg.

(Kjære Get. Hvis jeg gikk til butikken og kjøpte en ti-kroners sjokolade, ville vel som regel to sjokolader koste tjue. (Hvis man da ikke fikk kvantumsrabatt og noen kroner i avslag...) Men hos dere er det tydeligvis omvendt: Den første dekoderen koster 99 kroner per måned. Men vil man ha en til, må man bla opp ytterligere 148 spenn! Er jeg den eneste som ikke ser logikken her?)

Fargerikt fellesskap

Det er ganske nøyaktig ett år siden jeg "offisielt" flyttet inn i min nye leilighet. Likevel var det først i september jeg fikk somla meg til en ordentlig innflyttingsfest. Den ble imidlertid en ubetinget suksess, med mange morsomme gjester og dans langt ut i de små timer...

Siden jeg har bursdag omtrent på denne tida, tenkte jeg at jeg kunne prøve å gjenta suksessen. Derfor inviterte jeg nylig de fleste av gjestene fra innflyttingsfesten - pluss noen til - til bursdagsfeiring. Men denne gangen var jeg ikke fullt så heldig. Én etter én meldte gjestene avbud, og til slutt sto jeg igjen med bare en håndfull venner på lista. 

Det skulle imidlertid vise seg at det egentlig ikke gjorde så mye. Vi som var der hadde det riktig så trivelig. Særlig hyggelig var det at min venninne Silke - som var til uunnværlig hjelp under fjorårets flyttesjau - omsider kunne avlegge kåken et nytt besøk, denne gang under atskillig mer avslappede forhold.

Det lille bursdagsselskapet besto for øvrig av en spennende og internasjonal gjeng. Foruten Norge var både Tyskland, Thailand og Jemen representert. (Dessverre måtte den greske representanten melde avbud...) 

Ikke minst var det hyggelig å få brodern på besøk. De siste årene har vi sett hverandre ca. én gang i året. Den siste måneden har vi imidlertid møttes ikke mindre enn fire ganger: Romjulsbesøk på Oppsal, slektsstevne på St. Hanshaugen, bursdagsfest hos lille nevø Bo (jeg har fortsatt et snev av tinitus...), og altså bursdagsfeiringa sist helg. Dette bør tegne godt for brødrebondingen i 2012!

By og land, mann mot mann

Som dere kanskje har merket, har det vært litt laber aktivitet på bloggen i det siste. Det er nok mest fordi det ikke skjer så veldig mye om dagen. Så får jeg heller fokusere på det som skjer om natta...

Drøm natt til 22. januar

Jeg reiser med tog til et landlig område utenfor hovedstaden. Idet jeg kommer fram til reisemålet, felles veggene ned, litt som på enkelte tivoli-vogner. Jeg går ut, og blir møtt av en slags stasjonsmester. Han virker hyggelig til å begynne med, og tilbyr seg å kjøre meg tilbake til Oslo for en tier. (Stedet er tydeligvis nokså isolert, med lite kommunikasjon til mer urbane strøk.) Kort etter krever han imidlertid ytterligere tjue kroner, og jeg innser at denne turen vil bli atskillig dyrere enn det jeg opprinnelig var blitt forespeilet. Derfor avviser jeg ham nokså bryskt, og begynner i stedet å lete etter andre transportmidler.

Mens jeg går gjennom bygda, passerer jeg en rekke unge menn i rånete biler som åpenbart også bare venter på byfolk som trenger transport tilbake til hovedstaden. Jeg skjønner etter hvert at dette må være en av stedets viktigste inntektskilder.

Etter en stund kommer jeg imidlertid fram til noe som ser ut til å være en hovedvei, og jeg begynner å vandre i veikanten i håp om å kunne hoppe på en buss i retning Oslo. Jeg passerer et veiskilt og stopper opp for å lese det. Siden det står ganske langt ute i veikanten, bøyer jeg meg imidlertid litt for langt ut, mister balansen og begynner å falle nedover en skråning. Den ender i et stup ned mot en fossende elv, men idet jeg kommer til kanten, klarer jeg ved en kraftanstrengelse å ta et voldsomt (og egentlig fysisk umulig) byks, slik at jeg på en måte faller diagonalt over elva, og til slutt lander trygt på den andre sida. Puh.

Noen landsbybeboere kommer til for å hjelpe. En av dem er en ung dame med sympatiske trekk. Hun sier at hun fant førerkortet mitt der jeg falt, og straks ble bekymret, fordi hun dro kjensel på navnet mitt. Det viser seg at hun var lærerinna mi da jeg selv var sju år. Egentlig ganske merkelig, for hun ser ut til å være på min egen alder. Jeg våkner imidlertid før jeg får tid til å komme til bunns i dette.

Hva sier De til dette, Doktor Silverstein?

A-HA - Lifelines - Amazing videos are here