De fleste har vel vage, men vakre minner om tv-opplevelser under oppveksten. For min generasjon vil dette f.eks. være barneprogram som Colargol, Pan Tau og Stian med sekken. Dessuten erindrer jeg så vidt et program hvor Kine (ei jente med mørke fletter som jeg mener å huske var litt søt) og Triola da Gamba (en fjern slektning av Titten Tei) skulle lære barna om gå-, løpe- og hvilenoter. Jeg kan ikke huske å ha sett noen senere repriser av disse seriene. Antakelig er det like bra. Slike gjensyn blir som regel en skuffelse.
Oppvokst som jeg er ved svenskegrensa (og med dertil hørende "svenskeantenne") er det likevel vel så mye nabolandets barneprogram som har gjort inntrykk. Jeg husker fortsatt godt da familien skaffet seg sitt første fargefjernsyn - med muligheter for å ta inn "tvåan", på den tida kjent for sin "progressive" profil. Barneprogrammene ble vanligvis innledet av fløytetungprogg-musikk, hadde programledere ikledd fargeglad ribbestrikk, og lærte barna å spille indisk tromme... 70-tallet var et spesielt tall.
Sær som jeg er, er jeg imidlertid ikke bare nostalgisk overfor programmer, men også klassiske tv-klokker, -vignetter og prøvebilder... (Når svensk tv fortsatt en sjelden gang viser det klassiske prøvebildet, kan jeg stirre på det i lange tider, slik en buddhistmunk mediterer over en mandala.) Og nå som selv hallodamene er en utdøende rase, har jeg til og med blitt litt nostalgisk rundt dem. Hadde noen ønsket meg god natt like bløtt og beroligende som den engleaktige skikkelsen nedenfor, ville jeg sikkert ha sovet som en stein hele natta...
Jeg hadde nylig en interessant samtale om fenomenet samlere. Selv om jeg for så vidt kan forstå at enkelte finner glede i å samle på frimerker, glansbilder og sølvskjeer, har jeg aldri sett på meg selv som en slik person. Vel kan jeg trives i selskap av bøker, cd-er og liknende, men dette er jo ting man faktisk kan ha nytte av, og vanligvis ikke skaffer seg kun for samlingas skyld.
Men kort etter denne samtalen fant jeg tilfeldigvis ut at skivene til et av mine fremste favorittband gjennom tidene skulle utgis i en remastret, deluxe, limited edition cd-boks. Jeg har jo for lengst allerede skaffet meg alle disse skivene. Først i form av de opprinnelige vinyl-albumene. Og så i cd-format etter at jeg begynte å digitalisere platesamlinga på 90-tallet. Likevel fikk jeg veldig lyst til å få tak i denne strengt tatt "unødvendige" utgivelsen. Ikke ulikt en manisk samler.
Jeg må nesten forklare litt nærmere mitt forhold til dette bandet. I tenårenes øvre middelalder fikk jeg øynene opp for det lille, uavhengige plateselskapet 4AD. På 80-tallet utga de en rekke skiver med svevende drømmepop, særlig kjent via artister som Dead Can Dance og Cocteau Twins (selv om "kjent" vel må anses som et relativt begrep i denne sammenheng...). 4AD bemerket seg på denne tida også ved sine kunstferdige platecovere, som ytterligere framhevet det tidløse og drømmeaktige ved mange av deres utgivelser.
Det 4AD-bandet som berørte meg aller mest på denne tida, var imidlertid This Mortal Coil. Egentlig var ikke dette et band i det hele tatt, men mer et prosjekt der artister i og utenfor 4AD bidro med sine versjoner av klassikere fra pophistoriens bakgård, ispedd diverse "atmosfæriske" instrumentaler. Dette var musikk som traff den 18-årige Torgny på en helt spesiell måte - og som for såvidt fortsatt gjør det. En type musikk som var pop og rock, men samtidig noe bortenfor det...
Etter at 4AD i løpet av 90-tallet bevegde seg bort fra den eteriske drømmepopen som fikk meg til å ta dem til mitt hjerte, mistet jeg mye av interessen for utgivelsene deres. Men jeg fortsatte å lytte til de "klassiske" 4AD-artistene nevnt ovenfor. Og da plateselskapet altså nylig annonserte en remastret "HD-CD"-samleboks bestående av This Mortal Coils samtlige albumutgivelser (servert i en "påkostet innpakning av ypperste kvalitet"), innså jeg at selv jeg hadde et samler-gen...
Jeg bestemte meg følgelig for å gi meg selv denne cd-boksen som julepresang. På Platekompaniet fant jeg etter litt leting den lille skatten skjult i samleboksavdelingas glassmonter. (Da jeg skulle betale, var det for øvrig bare så vidt jeg unngikk fristelsen å prate fyren i kassa i senk om hvilket mesterverk dette vitterlig var. Heldigvis innså jeg at det ville hatt omtrent samme effekt som om jeg som tjueåring hadde fått høre av et tilsvarende fossil om Dylans, Stones' og Creedences fortreffelighet...)
Det hele minnet meg for øvrig om en liknende opplevelse tjue år tidligere, i en annen platesjappe (salige Akers Mic, om jeg ikke husker helt feil). Den gang fikk jeg helt tilfeldig øye på det som viste seg å være den første - og den gang helt ferske - versjonen av "This Mortal Coils samlede". Siden jeg allerede lenge hadde hatt alle vinylutgivelsene, var det nok uansett bare et tidsspørsmål før jeg skulle skaffe meg cd-versjonene. Og da nå denne lekre boksen plutselig åpenbarte seg i all sin herlighet, hadde jeg ikke noe valg. Jeg kjøpte den der og da.
Selv om disse to innkjøpene fant sted med tjue års mellomrom, fylte de meg begge med en opprømthet jeg ikke helt kan forklare. Begge ganger hadde jeg ikke en gang tid til å vente til jeg kom hjem med å ta nyervervelsen i nærmere øyensyn. I stedet ble jeg da som nå sittende på Stortingets t-banestasjon mens jeg med bevende fingre bladde gjennom de utsøkte bilagene...
PS. I dag er jo omtaler og anmeldelser av ferske musikkutgivelser bare et tastetrykk unna. Den slags er naturlig nok atskillig vanskeligere å finne når det gjelder skiver utgitt før internettets gjennombrudd. Men takket være denne nye cd-boksen kan man nå omsider lese en rekke interessante anmeldelser også av This Mortal Coil: Beggars Archive
Vi skriver 31. desember, og det er vel på tide med et lite tilbakeblikk på hva som har skjedd i Torgnyland det siste året.
2011 har på mange måter vært et begivenhetsrikt år. Jeg gikk inn i det som nybakt eier av en feiende flott leilighet. Og når jeg nå går ut av det, har jeg klart å fylle den med både møbler og samboer...
Året har i tillegg bydd på små og store opplevelser. I mars tilbrakte jeg en langhelg med treklatring og pedagogiske selskapsleker i Wiesbaden. Og i sommerferien gjenopplevde jeg min barndoms ferieparadis da jeg tilbrakte en dag på familiehytta på Hvaler. Jeg har dessuten hatt hyggelige besøk av nærmeste familie til både påske og jul, samt en morsom (om enn noe forsinket) innflyttingsfest i september.
I tillegg til dette har det også blitt anledning til en rekke sosiale begivenheter sammen med elevene, slik som den årvisse utflukten til Østensjøvannet, og avslutningsfester før både sommer- og juleferie. Det har til og med blitt tid til et teaterbesøk.
Når det nå bare er noen timer igjen til rakettene smeller og sjampanjekorkene spretter, gjenstår det bare å si takk til alle som har fulgt Torgnyland i 2011, og ønske dere alle ET RIKTIG GODT NYTT ÅR!
Lille julaften var den store vaskedagen, og nå dufter leiligheten liflig av grønnsåpe og klorin. Veden er også brakt i hus - i form av noen praktiske juksekubber fra Rema.
Selve dagen - julaften - har naturligvis fulgt faste tradisjoner: Tsjekkisk Askepott på formiddagen, Kalle Anka på ettermiddagen, og deretter herlig ribbe med poteter og surkål. (Den ble like vellykka som alltid. Skjønner ikke hva jeg ikke gjør galt...)
Mette og fornøyde gikk vi så over til utdelinga av gavene under treet, mens bålet brant lystig i min kjære vedovn. Jula blir nok aldri igjen helt som "barndommens jul", men dette føles som en av de bedre julekveldene på ganske så lenge. Ny, fin leilighet har mye å si. Hyggelig selskap enda mer.
Et av de verste ordene jeg vet, er "fjernkulturell". "Fremmedkulturell" er om mulig enda verre. Slik jeg ser det, gir disse ordene (utilsiktede?) konnotasjoner til idéen om "oss" og "dem": Vi med våre "gode og riktige" tradisjoner, og de med skikker som for oss virker "underlige og uforståelige".
Sannheten er vel likevel at likhetene mellom "vår" og "deres" kultur er atskillig flere enn forskjellene. Og de forskjellene som faktisk finnes, kan dessuten ofte berike vår egen kultur.
Forrige uke hadde skolen "juleverksted". Kursdeltakerne fikk utlevert saks og papir og ble satt til å lage julepynt. Akkurat da var det nok våre tradisjoner som virket ganske "fjernkulturelle" for dem. Men likevel klippet og limte de samvittighetsfullt, og snart var lokalet prydet av flotte lenker, kurver og lykter.
Likevel hadde mange av dekorasjonene en egen norskkurs-vri. Når vi lager julepynt, velger vi jo som regel typiske "julefarger" som rødt, grønt og gull. Deltakerne våre lot seg imidlertid ikke styre av snevre konvensjoner. For dem var gult, rosa og oransje minst like "julete". Resultatet var kanskje litt "annerledes", men minst like dekorativt som "vanlig" julepynt.
På tirsdag var det siste skoledag før juleferien, og klassene hadde en felles avslutningsfest. Alle deltakerne tok med seg en liten julegave som de skulle legge under treet. Men også her valgte mange en egen variant. I stedet for å legge pakkene ved foten av treet var det mange som heller la dem på greinene. Og hvorfor ikke? Hvem har sagt at gavene skal ligge under treet, og ikke i det?
Jula er en tradisjonsrik høytid. Men slike "fjernkulturelle" påfunn gjør bare feiringa enda mer spennende og fargerik!
<klikk!> Og akkurat DER er Torgnybloggens firehundrede innlegg et faktum. Hurra! Dette må bety et gjennomsnitt på rundt hundre innlegg per år, og det er vel ikke så verst? Håper å kunne fortsette i et liknende tempo også i årene som kommer.
Vel har ikke Torgnyland verdens mest imponerende nettstatistikk. Og de fleste besøkende har uansett bare forvillet seg hit via et eller annet obskurt søkeord. Men samtidig ser bloggen ut til å ha en håndfull "følgere". I det siste har jeg bl.a. hatt mystisk besøk fra så vel Groningen som Göteborg. Mystisk, men hyggelig. Welkom/Välkommen!
Likevel setter jeg selvfølgelig aller mest pris på besøk fra mine "ordentlige" venner. Og særlig hyggelig er det når de til og med legger igjen en kommentar. Takk ikke minst til Pjokken, Kladden, Viola og Biola for inspirerende tilbakemeldinger. (Vennene mine har litt rare navn, men navnet skjemmer ingen...) Vil på det sterkeste oppfordre dere alle til å begynne å blogge selv! I så fall ville jeg iallfall kunne garantere dere én ivrig leser...
De virkelig populære bloggene gir alltid folk "det de vil ha". Det gidder ikke jeg. (Jeg syns uansett at disse bloggene er dørgende kjedelige.) Selv skriver jeg bare om sånt som interesserer meg. Men forhåpentligvis betyr ikke det at jeg skriver om sånt som bare interesserer meg... Antakelig er det ingen som deler alle mine interesser. (Skulle jeg møte en slik person, ville jeg gifte meg på dagen...) Men jeg håper at alle mine interesser deles av noen.
I en av sine seneste drømmer har pasienten en sentral rolle i hva som synes å være en kongelig prosesjon - beklageligvis uten å ha fått noen nærmere innføring i gjeldende protokoll.
Innledningsvis mottar han en formell invitasjon til Elfenbenskystens ambassade. Han står i stram givakt, som i denne forbindelse innebærer å stå på ett ben, med det andre bøyd ut til siden, og foten hvilende på første bens lår. Han føler instinktivt at denne latterlige stillingen er foreskreven positur.
Drømmeren mottar invitasjonen i form av et lite kort. En annen funksjonær overtar kortet og putter det i en "portemonéaktig" pose. Derefter setter drømmeren seg ned i et toseters "rickshawlignende" transportmiddel og befordres videre som en del av kortesjen.
Ved et tilfelle gjør følget et kort opphold, og drømmeren bestemmer seg for å spasere videre på egen hånd. Efter en stund innser han imidlertid at han egentlig ikke vet kortesjens mål. Bak seg ser han følget ta av i en sidegate, men i stedet for å løpe tilbake fortsetter han i samme retning, i håp om å kunne ta dem igjen ved et senere veikryss.
Drømmeren beveger seg nå i retning av en gammel middelalderkirke, siden det foresvever ham at prosesjonen har til hensikt å foreta en kransenedleggelse på dette stedet. Da han kommer frem, er det imidlertid folketomt, og han går i stedet inn i borggården, hvor han passerer et "brakkeaktig forsamlingshus".
Han skimter noen mennesker inne i bygningen, men ingen fra hans opprinnelige følge. Et fjernsynsapparat er påslått og viser en gammel musikkvideo. Pasienten mener melodien er i samme stil som den en rekke "new wave"-orkestre representerte rundt 1980. (Her nevner han for meg ukjente referanser som "Ecstasy" og "Jam".)
Idet han er i ferd med å våkne, forekommer det ham at orkesterets navn er "Left Of Centre". Senere undersøkelser bringer imidlertid på det rene at denne gruppen ikke eksisterer i den virkelige verden. Like fullt mener pasienten å ha hatt denne melodien på hjernen for resten av dagen.
Velkommen til Torgnyland, en subjektiv og unyansert blogg om alt og ingenting. Mest det siste. Ta ikke alt like bokstavelig. Men legg gjerne igjen en behøvlet kommentar.
