Torgnyland

Min mørke Valentin

2012-02-15T22:45:00.001+01:00

I går var det 14. februar - også kjent som Valentindagen. Dette er jo dagen da kjærestepar har sine romantiske stevnemøter på Tony's restaurant - med vin, rødrutete duker og levende lys. Mens jeg for min del går hjem til meg selv og gråter...

Nei da, fullt så ille er det ikke. Sant å si er jeg kjent for å være ganske flink til å trives i mitt eget selskap. Men romantiske rødvinskvelder skal visstnok være enda mer romantiske når man har noen å dele rødvinen med.

Vel, saker og ting skjer for tida, og i går fikk jeg for første gang på lenge testet ut hypotesen om at Alle hjerters dag er enda bedre når man er to. Egentlig var planen å overraske med en rosebukett, men etter å ha sett de vasne blomsterkvastene på Rema, fant jeg ut at en eske med Sfinx fikk gjøre samme nytte.

Hyggelig ble det uansett - med rødvin og telys på kjøkkenet om kvelden. Og da skjebnen dessuten ville at strømmen skulle gå i hele blokka nettopp denne kvelden (!), ble det hele enda hyggeligere. I telysets skjær fikk man nesten følelsen av å være på hyttetur. Uten potensielle distraksjoner som tv og internett kunne man i stedet sitte og prate, beundre stjernehimmelen og heller ta en tidlig kveld.

La oss håpe på atskillig flere Valentindager som denne.

Fra tv-kasse til flatskjerm

2012-02-07T22:46:00.001+01:00

FØR

ETTER

Familiens gamle Blaupunkt-tv har fulgt meg gjennom hele mitt voksne liv. Den vil simpelthen ikke slutte å virke! Og som den romantikeren jeg er, bytter jeg nødig ut noe som fortsatt funker.

Da jeg i fjor omsider fikk meg min egen, strøkne leilighet, innså jeg imidlertid at det kanskje var på tide å også oppgradere tv-kveldene. Derfor gikk jeg til anskaffelse av en hi-tech 47-tommers flatskjerm, og forviste min gode, gamle Blaupunkt til soverommet.

Men mye vil ha mer. Med to i huset føler man iblant et behov for å trekke seg tilbake og se sine sære favorittprogrammer på reserve-tv'en. Og i stadig større grad innser jeg at en 21-tommers tv-kasse fra 1986 faller sørgelig gjennom i dag.

I helga gikk jeg derfor til anskaffelse av en ny tv nr. 2. Man kan vel si at jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne avslå: En helt grei 32-tommers flatskjerm til under 2000-lappen! Jeg syns jo litt synd på den gamle, trofaste Blaupunkten, men det var godt å få en skikkelig flatskjerm på "gutterommet" også.

De siste dagene har jeg satt meg inn i alle de tekniske finessene til det nye mirakelet. Generelt kan man neppe si at jeg er noe særlig praktisk anlagt. Jeg misliker sterkt alle situasjoner som forutsetter hammer, skrujern og unbrako-nøkkel. Men elektroniske dingser kan faktisk være litt gøy. Nå som jeg har klart å koble pc'en til tv-skjermen, kan jeg for eksempel se nett-tv og YouTube-videoer i tilnærmet tv-kvalitet. Vidunderlige nye verden!

Et lite skår i gleden fins det riktignok. Mens tv'en i stua allerede er koblet til det digitale kabelnettet, har soveroms-tv'en fortsatt bare tilgang til de analoge kanalene. Og selv jeg kan se at bildekvaliteten her er en god del dårligere. Riktignok tilbyr kabelselskapet leie av en dekoder nr. 2 - men da med et betraktelig tillegg i prisen... Vi får se hvordan saken utvikler seg.

(Kjære Get. Hvis jeg gikk til butikken og kjøpte en ti-kroners sjokolade, ville vel som regel to sjokolader koste tjue. (Hvis man da ikke fikk kvantumsrabatt og noen kroner i avslag...) Men hos dere er det tydeligvis omvendt: Den første dekoderen koster 99 kroner per måned. Men vil man ha en til, må man bla opp ytterligere 148 spenn! Er jeg den eneste som ikke ser logikken her?)

Fargerikt fellesskap

2012-01-31T23:39:00.000+01:00

Det er ganske nøyaktig ett år siden jeg "offisielt" flyttet inn i min nye leilighet. Likevel var det først i september jeg fikk somla meg til en ordentlig innflyttingsfest. Den ble imidlertid en ubetinget suksess, med mange morsomme gjester og dans langt ut i de små timer...

Siden jeg har bursdag omtrent på denne tida, tenkte jeg at jeg kunne prøve å gjenta suksessen. Derfor inviterte jeg nylig de fleste av gjestene fra innflyttingsfesten - pluss noen til - til bursdagsfeiring. Men denne gangen var jeg ikke fullt så heldig. Én etter én meldte gjestene avbud, og til slutt sto jeg igjen med bare en håndfull venner på lista.

Det skulle imidlertid vise seg at det egentlig ikke gjorde så mye. Vi som var der hadde det riktig så trivelig. Særlig hyggelig var det at min venninne Silke - som var til uunnværlig hjelp under fjorårets flyttesjau - omsider kunne avlegge kåken et nytt besøk, denne gang under atskillig mer avslappede forhold.

Det lille bursdagsselskapet besto for øvrig av en spennende og internasjonal gjeng. Foruten Norge var både Tyskland, Thailand og Jemen representert. (Dessverre måtte den greske representanten melde avbud...)

Ikke minst var det hyggelig å få brodern på besøk. De siste årene har vi sett hverandre ca. én gang i året. Den siste måneden har vi imidlertid møttes ikke mindre enn fire ganger: Romjulsbesøk på Oppsal, slektsstevne på St. Hanshaugen, bursdagsfest hos lille nevø Bo (jeg har fortsatt et snev av tinitus...), og altså bursdagsfeiringa sist helg. Dette tegner godt for brødrebondingen i 2012!

By og land, mann mot mann

2012-01-28T13:47:00.000+01:00

Som dere kanskje har merket, har det vært litt laber aktivitet på bloggen i det siste. Det er nok mest fordi det ikke skjer så veldig mye om dagen. Så får jeg heller fokusere på det som skjer om natta...

Drøm natt til 22. januar

Jeg reiser med tog til et landlig område utenfor hovedstaden. Idet jeg kommer fram til reisemålet, felles veggene ned, litt som på enkelte tivoli-vogner. Jeg går ut, og blir møtt av en slags stasjonsmester. Han virker hyggelig til å begynne med, og tilbyr seg å kjøre meg tilbake til Oslo for en tier. (Stedet er tydeligvis nokså isolert, med lite kommunikasjon til mer urbane strøk.) Kort etter krever han imidlertid ytterligere tjue kroner, og jeg innser at denne turen vil bli atskillig dyrere enn det jeg opprinnelig var blitt forespeilet. Derfor avviser jeg ham nokså bryskt, og begynner i stedet å lete etter andre transportmidler.

Mens jeg går gjennom bygda, passerer jeg en rekke unge menn i rånete biler som åpenbart også bare venter på byfolk som trenger transport tilbake til hovedstaden. Jeg skjønner etter hvert at dette må være en av stedets viktigste inntektskilder.

Etter en stund kommer jeg imidlertid fram til noe som ser ut til å være en hovedvei, og jeg begynner å vandre i veikanten i håp om å kunne hoppe på en buss i retning Oslo. Jeg passerer et veiskilt og stopper opp for å lese det. Siden det står ganske langt ute i veikanten, bøyer jeg meg imidlertid litt for langt ut, mister balansen og begynner å falle nedover en skråning. Den ender i et stup ned mot en fossende elv, men idet jeg kommer til kanten, klarer jeg ved en kraftanstrengelse å ta et voldsomt (og egentlig fysisk umulig) byks, slik at jeg på en måte faller diagonalt over elva, og til slutt lander trygt på den andre sida. Puh.

Noen landsbybeboere kommer til for å hjelpe. En av dem er en ung dame med sympatiske trekk. Hun sier at hun fant førerkortet mitt der jeg falt, og straks ble bekymret, fordi hun dro kjensel på navnet mitt. Det viser seg at hun var lærerinna mi da jeg selv var sju år. Egentlig ganske merkelig, for hun ser ut til å være på min egen alder. Jeg våkner imidlertid før jeg får tid til å komme til bunns i dette.

Hva sier De til dette, Doktor Silverstein?

A-HA - Lifelines - Amazing videos are here

Flickorna på TV2

2012-01-16T21:15:00.004+01:00

De fleste har vel vage, men vakre minner om tv-opplevelser under oppveksten. For min generasjon vil dette f.eks. være barneprogram som Colargol, Pan Tau og Stian med sekken. Dessuten erindrer jeg så vidt et program hvor Kine (ei jente med mørke fletter som jeg mener å huske var litt søt) og Triola da Gamba (en fjern slektning av Titten Tei) skulle lære barna om gå-, løpe- og hvilenoter. Jeg kan ikke huske å ha sett noen senere repriser av disse seriene. Antakelig er det like bra. Slike gjensyn blir som regel en skuffelse.

Oppvokst som jeg er ved svenskegrensa (og med dertil hørende "svenskeantenne") er det likevel vel så mye nabolandets barneprogram som har gjort inntrykk. Jeg husker fortsatt godt da familien skaffet seg sitt første fargefjernsyn - med muligheter for å ta inn "tvåan", på den tida kjent for sin "progressive" profil. Barneprogrammene ble vanligvis innledet av fløytetung progg-musikk, hadde programledere ikledd fargeglad ribbestrikk, og lærte barna å spille indisk tromme... 70-tallet var et spesielt tall.

Sær som jeg er, er jeg imidlertid ikke bare nostalgisk overfor programmer, men også klassiske tv-klokker, -vignetter og prøvebilder... (Når svensk tv fortsatt en sjelden gang viser det klassiske prøvebildet, kan jeg stirre på det i lange tider, slik en buddhistmunk mediterer over en mandala.) Og nå som selv hallodamene er en utdøende rase, har jeg til og med blitt litt nostalgisk rundt dem. Hadde noen ønsket meg god natt like bløtt og beroligende som den engleaktige skikkelsen nedenfor, ville jeg sikkert ha sovet som en stein hele natta...

<pip-pip-pip SPRAAAAAK!> (nok en SVT-klassiker)

Relaterte lenker:
Svensk tv-nostalgi
Norsk barne-tv-mimring

This Mortal Coil 1983–2011

2012-01-02T15:23:00.000+01:00

Jeg hadde nylig en interessant samtale om fenomenet samlere. Selv om jeg for så vidt kan forstå at enkelte finner glede i å samle på frimerker, glansbilder og sølvskjeer, har jeg aldri sett på meg selv som en slik person. Vel kan jeg trives i selskap av bøker, cd-er og liknende, men dette er jo ting man faktisk kan ha nytte av, og vanligvis ikke skaffer seg kun for samlingas skyld.

Men kort etter denne samtalen fant jeg tilfeldigvis ut at skivene til et av mine fremste favorittband gjennom tidene skulle utgis i en remastret, deluxe, limited edition cd-boks. Jeg har jo for lengst allerede skaffet meg alle disse skivene. Først i form av de opprinnelige vinyl-albumene. Og så i cd-format etter at jeg begynte å digitalisere platesamlinga på 90-tallet. Likevel fikk jeg veldig lyst til å få tak i denne strengt tatt "unødvendige" utgivelsen. Ikke ulikt en manisk samler.

Jeg må nesten forklare litt nærmere mitt forhold til dette bandet. I tenårenes øvre middelalder fikk jeg øynene opp for det lille, uavhengige plateselskapet 4AD. På 80-tallet utga de en rekke skiver med svevende drømmepop, særlig kjent via artister som Dead Can Dance og Cocteau Twins (selv om "kjent" vel må anses som et relativt begrep i denne sammenheng...). 4AD bemerket seg på denne tida også ved sine kunstferdige platecovere, som ytterligere framhevet det tidløse og drømmeaktige ved mange av deres utgivelser.

Det 4AD-bandet som berørte meg aller mest på denne tida, var imidlertid This Mortal Coil. Egentlig var ikke dette et band i det hele tatt, men mer et prosjekt der artister i og utenfor 4AD bidro med sine versjoner av klassikere fra pophistoriens bakgård, ispedd diverse "atmosfæriske" instrumentaler. Dette var musikk som traff den 18-årige Torgny på en helt spesiell måte - og som for såvidt fortsatt gjør det. En type musikk som var pop og rock, men samtidig noe bortenfor det...

Etter at 4AD i løpet av 90-tallet bevegde seg bort fra den eteriske drømmepopen som fikk meg til å ta dem til mitt hjerte, mistet jeg mye av interessen for utgivelsene deres. Men jeg fortsatte å lytte til de "klassiske" 4AD-artistene nevnt ovenfor. Og da plateselskapet altså nylig annonserte en remastret "HD-CD"-samleboks bestående av This Mortal Coils samtlige albumutgivelser (servert i en "påkostet innpakning av ypperste kvalitet"), innså jeg at selv jeg hadde et samler-gen...

Jeg bestemte meg følgelig for å gi meg selv denne cd-boksen som julepresang. På Platekompaniet fant jeg etter litt leting den lille skatten skjult i samleboksavdelingas glassmonter. (Da jeg skulle betale, var det for øvrig bare så vidt jeg unngikk fristelsen å prate fyren i kassa i senk om hvilket mesterverk dette vitterlig var. Heldigvis innså jeg at det ville hatt omtrent samme effekt som om jeg som tjueåring hadde fått høre av et tilsvarende fossil om Dylans, Stones' og Creedences fortreffelighet...)

Det hele minnet meg for øvrig om en liknende opplevelse tjue år tidligere, i en annen platesjappe (salige Akers Mic, om jeg ikke husker helt feil). Den gang fikk jeg helt tilfeldig øye på det som viste seg å være den første - og den gang helt ferske - versjonen av "This Mortal Coils samlede". Siden jeg allerede lenge hadde hatt alle vinylutgivelsene, var det nok uansett bare et tidsspørsmål før jeg skulle skaffe meg cd-versjonene. Og da nå denne lekre boksen plutselig åpenbarte seg i all sin herlighet, hadde jeg ikke noe valg. Jeg kjøpte den der og da.

Selv om disse to innkjøpene fant sted med tjue års mellomrom, fylte de meg begge med en opprømthet jeg ikke helt kan forklare. Begge ganger hadde jeg ikke en gang tid til å vente til jeg kom hjem med å ta nyervervelsen i nærmere øyensyn. I stedet ble jeg da som nå sittende på Stortingets t-banestasjon mens jeg med bevende fingre bladde gjennom de utsøkte bilagene...

Relatert innlegg:
4AD 4Ever

PS. I dag er jo omtaler og anmeldelser av ferske musikkutgivelser bare et tastetrykk unna. Den slags er naturlig nok atskillig vanskeligere å finne når det gjelder skiver utgitt før internettets gjennombrudd. Men takket være denne nye cd-boksen kan man nå omsider lese en rekke interessante anmeldelser også av This Mortal Coil:
Beggars Archive

Pitchfork

The Quietus

Underholdningsavdelingens vareopptelling

2011-12-31T17:02:00.000+01:00

Vi skriver 31. desember, og det er vel på tide med et lite tilbakeblikk på hva som har skjedd i Torgnyland det siste året.

2011 har på mange måter vært et begivenhetsrikt år. Jeg gikk inn i det som nybakt eier av en feiende flott leilighet. Og når jeg nå går ut av det, har jeg klart å fylle den med både møbler og samboer...

Året har i tillegg bydd på små og store opplevelser. I mars tilbrakte jeg en langhelg med treklatring og pedagogiske selskapsleker i Wiesbaden. Og i sommerferien gjenopplevde jeg min barndoms ferieparadis da jeg tilbrakte en dag på familiehytta på Hvaler. Jeg har dessuten hatt hyggelige besøk av nærmeste familie til både påske og jul, samt en morsom (om enn noe forsinket) innflyttingsfest i september.

I tillegg til dette har det også blitt anledning til en rekke sosiale begivenheter sammen med elevene, slik som den årvisse utflukten til Østensjøvannet, og avslutningsfester før både sommer- og juleferie. Det har til og med blitt tid til et teaterbesøk.

Når det nå bare er noen timer igjen til rakettene smeller og sjampanjekorkene spretter, gjenstår det bare å si takk til alle som har fulgt Torgnyland i 2011, og ønske dere alle ET RIKTIG GODT NYTT ÅR!

Vaske golvet og børi ved

2011-12-24T19:33:00.000+01:00

Lille julaften var den store vaskedagen, og nå dufter leiligheten liflig av grønnsåpe og klorin. Veden er også brakt i hus - i form av noen praktiske juksekubber fra Rema.

Selve dagen - julaften - har naturligvis fulgt faste tradisjoner: Tsjekkisk Askepott på formiddagen, Kalle Anka på ettermiddagen, og deretter herlig ribbe med poteter og surkål. (Den ble like vellykka som alltid. Skjønner ikke hva jeg ikke gjør galt...)

Mette og fornøyde gikk vi så over til utdelinga av gavene under treet, mens bålet brant lystig i min kjære vedovn. Jula blir nok aldri igjen helt som "barndommens jul", men dette føles som en av de bedre julekveldene på ganske så lenge. Ny, fin leilighet har mye å si. Hyggelig selskap enda mer.

GOD JUL, ALLE SAMMEN!

Low - Just Like Christmas

Fjernkulturell julefeiring

2011-12-23T01:13:00.001+01:00

Et av de verste ordene jeg vet, er "fjernkulturell". "Fremmedkulturell" er om mulig enda verre. Slik jeg ser det, gir disse ordene (utilsiktede?) konnotasjoner til idéen om "oss" og "dem": Vi med våre "gode og riktige" tradisjoner, og de med skikker som for oss virker "underlige og uforståelige".

Sannheten er vel likevel at likhetene mellom "vår" og "deres" kultur er atskillig flere enn forskjellene. Og de forskjellene som faktisk finnes, kan dessuten ofte berike vår egen kultur.

Forrige uke hadde skolen "juleverksted". Kursdeltakerne fikk utlevert saks og papir og ble satt til å lage julepynt. Akkurat da var det nok våre tradisjoner som virket ganske "fjernkulturelle" for dem. Men likevel klippet og limte de samvittighetsfullt, og snart var lokalet prydet av flotte lenker, kurver og lykter.

Likevel hadde mange av dekorasjonene en egen norskkurs-vri. Når vi lager julepynt, velger vi jo som regel typiske "julefarger" som rødt, grønt og gull. Deltakerne våre lot seg imidlertid ikke styre av snevre konvensjoner. For dem var gult, rosa og oransje minst like "julete". Resultatet var kanskje litt "annerledes", men minst like dekorativt som "vanlig" julepynt.

På tirsdag var det siste skoledag før juleferien, og klassene hadde en felles avslutningsfest. Alle deltakerne tok med seg en liten julegave som de skulle legge under treet. Men også her valgte mange en egen variant. I stedet for å legge pakkene ved foten av treet var det mange som heller la dem på greinene. Og hvorfor ikke? Hvem har sagt at gavene skal ligge under treet, og ikke i det?

Jula er en tradisjonsrik høytid. Men slike "fjernkulturelle" påfunn gjør bare feiringa enda mer spennende og fargerik!

Torgnyland × 400

2011-12-14T15:58:00.001+01:00

<klikk!> Og akkurat DER er Torgnybloggens firehundrede innlegg et faktum. Hurra! Dette må bety et gjennomsnitt på rundt hundre innlegg per år, og det er vel ikke så verst? Håper å kunne fortsette i et liknende tempo også i årene som kommer.

Vel har ikke Torgnyland verdens mest imponerende nettstatistikk. Og de fleste besøkende har uansett bare forvillet seg hit via et eller annet obskurt søkeord. Men samtidig ser bloggen ut til å ha en håndfull "følgere". I det siste har jeg bl.a. hatt mystisk besøk fra så vel Groningen som Göteborg. Mystisk, men hyggelig. Welkom/Välkommen!

Likevel setter jeg selvfølgelig aller mest pris på besøk fra mine "ordentlige" venner. Og særlig hyggelig er det når de til og med legger igjen en kommentar. Takk ikke minst til Pjokken, Kladden, Viola og Biola for inspirerende tilbakemeldinger. (Vennene mine har litt rare navn, men navnet skjemmer ingen...) Vil på det sterkeste oppfordre dere alle til å begynne å blogge selv! I så fall ville jeg iallfall kunne garantere dere én ivrig leser...

De virkelig populære bloggene gir alltid folk "det de vil ha". Det gidder ikke jeg. (Jeg syns uansett at disse bloggene er dørgende kjedelige.) Selv skriver jeg bare om sånt som interesserer meg. Men forhåpentligvis betyr ikke det at jeg skriver om sånt som bare interesserer meg... Antakelig er det ingen som deler alle mine interesser. (Skulle jeg møte en slik person, ville jeg gifte meg på dagen...) Men jeg håper at alle mine interesser deles av noen.

Pop og prosesjoner

2011-12-10T11:11:00.001+01:00

Fra Dr Silversteins journal

I en av sine seneste drømmer har pasienten en sentral rolle i hva som synes å være en kongelig prosesjon - beklageligvis uten å ha fått noen nærmere innføring i gjeldende protokoll.

Innledningsvis mottar han en formell invitasjon til Elfenbenskystens ambassade. Han står i stram givakt, som i denne forbindelse innebærer å stå på ett ben, med det andre bøyd ut til siden, og foten hvilende på første bens lår. Han føler instinktivt at denne latterlige stillingen er foreskreven positur.

Drømmeren mottar invitasjonen i form av et lite kort. En annen funksjonær overtar kortet og putter det i en "portemonéaktig" pose. Derefter setter drømmeren seg ned i et toseters "rickshawlignende" transportmiddel og befordres videre som en del av kortesjen.

Ved et tilfelle gjør følget et kort opphold, og drømmeren bestemmer seg for å spasere videre på egen hånd. Efter en stund innser han imidlertid at han egentlig ikke vet kortesjens mål. Bak seg ser han følget ta av i en sidegate, men i stedet for å løpe tilbake fortsetter han i samme retning, i håp om å kunne ta dem igjen ved et senere veikryss.

Drømmeren beveger seg nå i retning av en gammel middelalderkirke, siden det foresvever ham at prosesjonen har til hensikt å foreta en kransenedleggelse på dette stedet. Da han kommer frem, er det imidlertid folketomt, og han går i stedet inn i borggården, hvor han passerer et "brakkeaktig forsamlingshus".

Han skimter noen mennesker inne i bygningen, men ingen fra hans opprinnelige følge. Et fjernsynsapparat er påslått og viser en gammel musikkvideo. Pasienten mener melodien er i samme stil som den en rekke "new wave"-orkestre representerte rundt 1980. (Her nevner han for meg ukjente referanser som "Ecstasy" og "Jam".)

Idet han er i ferd med å våkne, forekommer det ham at orkesterets navn er "Left Of Centre". Senere undersøkelser bringer imidlertid på det rene at denne gruppen ikke eksisterer i den virkelige verden. Like fullt mener pasienten å ha hatt denne melodien på hjernen for resten av dagen.

Relatert innlegg:
Sort sol

Snøen som falt i forfjor

2011-12-08T20:20:00.001+01:00

I mars-april er jeg alltid møkka lei snøen. Men da årets første snø falt så stille i går (den falt så stille at den nesten var sne...), hadde jeg som vanlig helt glemt det.

Klassen var også ganske opprømt. Selv om ikke alle likte glatta, syntes de fleste at det var fint med snø. En observant elev hadde merket seg det rosa skjæret som oppstår når den mørkeblå kveldshimmelen reflekteres i den hvite snøen. En annen elev mente at snø på nærmest mystisk vis gir mennesker mer energi. (Slike idéer ligger vel farlig nær krystallterapi- og healingsegmentet, men det er jo en interessant teori.)

Uansett liker jeg nysnø. Jeg mener til og med å kunne lukte den (og plasserer vel dermed meg selv i gruppa av gærninger nevnt overfor). På vei hjem fra jobben i går var det snøkledde landskapet belyst av en nesten full måne. Den minnet meg om en desemberkveld for mer enn tjue år siden, nærmere bestemt i de siste ukene av verneplikten. (Selv om dette fortsatt føles som "mitt tapte år", er det heldigvis de gode minnene som sitter i. Hukommelsen er grei sånn.)

Jeg var på vei hjem til leiren, og over meg lyste en glassklar måne. Den inspirerte meg faktisk til en stemningsfull ballade (på nynorsk). Jeg husker ikke lenger teksten, annet enn at den hadde masse banal måne/sølv-metaforikk... Men den hvite vintermånen som skinte over Oppsal i går, minnet veldig om den jeg så utenfor Terningmoen militærleir 23 år tidligere. Kanskje det var den samme?

Relatert innlegg:
I vinterlandet

Albumcoveralbum

2011-12-04T23:07:00.001+01:00

Jeg liker musikk. Og jeg liker bildekunst. Kanskje det er derfor jeg også liker kombinasjonen av begge disse kunstformene, nemlig plateomslag.

Det er blitt utgitt en del bøker om platecovere gjennom årene. Men ofte virker utvalget noe tilfeldig. Man har liksom bare bladd i platesamlinga si og smelt opp omslagene til favorittalbumene mellom to permer. Men bra musikk betyr ikke nødvendigvis bra plateomslag.

Enda verre er det når man ikke en gang prøver å finne eksempler på god platecoverkunst, men snarere det motsatte, med titler av typen "The Worst Album Covers Ever". Beklager, men jeg har ingen humor på sånt. Som sagt er både musikk og grafikk kunstformer som faktisk betyr noe for meg. Og sånt noe kødder man ikke med!

En bokserie som faktisk tar platecoverkunsten på alvor, er imidlertid "The Album Cover Album", utgitt i seks bind fra 1977 til 1992. Dette er et verk som åpenbart er laget av folk som virkelig kan det de snakker om! Og nå har jeg nettopp skaffet meg alle bindene.*

Jeg har riktignok noe blandete følelser for første bind, som tar for seg "klassiske platecovere" fram til 1977. 70-tallet er ikke akkurat mitt favoritt-tiår når det gjelder musikk og estetikk. Mange av coverene som presenteres i dette bindet, gir uvegerlig flashbacks til de dølle vinylbunkene man bladde seg gjennom på Borg Musikk i hine hårde dager.

De neste bindene kom imidlertid ut på 80-tallet - etter at pønken (og post-pønken) hadde skjedd. Og jeg må nok si at jeg føler jeg meg atskillig mer hjemme blant disse platecoverene (og musikken de representerer). Uansett er det interessant å se hvordan musikk og grafisk design på denne måten kan gå opp i et høyere hele...

* Man bør ikke la seg skremme av at redaktørene også er kjent for å ha designet album av Pink Floyd, Genesis og Yes. I de senere bindene har dessuten en yngre generasjon med en noe mer sublim smak fått komme til, slik som karene fra 4ADs legendariske designavdeling, 23 Envelope.

Og hva er så ditt favorittcover?

Relaterte innlegg:
Musikalsk bildegåte
Svart pastell

Du kör ju som en Ford Anglia!

2011-11-28T21:24:00.001+01:00

Generelt har jeg nok ganske liten interesse av såkalte "gutteting". Jeg har aldri vært særlig fascinert av foppall... eller av biler... eller av...

Nei - vent litt, forresten! Når jeg tenker meg om, hadde jeg faktisk ganske god peiling på biler i mine yngre år. Allerede som seksåring la jeg bl.a. merke til at de fleste DS'ene og 404'ene i hjembyen var henholdsvis nøttebrune og mørkefiolette. (I ettertid har jeg kommet fram til at det antakelig var fordi det bare fantes ett eksemplar av hver...)

Interessen avtok først da Fordene ikke lenger het Taunus og Oplene ikke lenger Rekord. Etter 1980 ser de fleste biler like ut for meg. Men fortsatt gjenkjenner jeg en B-registrert Ford 12M når den plutselig dukker opp i gata der jeg bor.

Aftenposten hadde forresten nylig en bildeserie hentet fra en fotoreportasje som opprinnelig ble laget i 1969: "Da E18 var en kjerrevei". Mange av disse bildene vakte minner om bilturer i min egen barndom. Spør meg om de bilene vi ser på disse bildene, og jeg vil antakelig kunne identifisere de fleste.

Jeg har skiftet mening: En bilfantast, det er dét jeg er!

Relatert innlegg:
Biljakt i Oslos gater

Tallenes tale

2011-11-23T20:56:00.001+01:00

På norskkurset vil vi gjerne gi deltakerne innsikt i særtrekk ved det norske samfunnet. Slik som velferd. Og likestilling. Og skinndemokrati.

Hvert år omtrent på denne tida prøver Utdanningsetaten å framstå som åpne og lyttende. Da ber de sine ansatte om å delta i den såkalte medarbeiderundersøkelsen, en "årlig kartlegging av medarbeidernes opplevelser av sentrale forhold ved arbeidet". Her skal vi vurdere arbeidsforhold, trivsel, ledelse osv. på en skala fra 1 til 6. (Som kjent kan alt måles i prosenter og desimaler.)

Dette virker jo vel og bra. Men spørsmålet er jo hvordan disse svarene tolkes. Nylig ble resultatene for vår skole presentert. Og da viste det seg bl.a. at mange er ganske misfornøyd med den tida man har til å utføre arbeidsoppgaver. Men ifølge ledelsen var dette egentlig bare positivt: I motsatt fall ville nemlig Etaten ha pålagt oss å effektivisere. Greit å vite. Da får man bare passe på å være enda mer "misfornøyd" neste gang...

Et annet spørsmål er jo i hvilken grad resultatene faktisk tas til følge. Lenger nord fins det f.eks. en skole hvis leder aldri burde hatt med andre mennesker å gjøre. Blant de ansatte er det vel nærmest unison enighet om å gi vedkommende absolutt laveste score. Likevel får denne personen fortsette sitt vanstyre år etter år. Folk slutter eller sykmelder seg en masse, men hva gjør vel det så lenge sjefen er en lydig nikkedokke for Etaten?

Vel, uansett er slike undersøkelser god mentalhygiene. Om ikke annet får man anledning til å gi bunnkarakter til den ansvarlige byråden. MOAH-HAH-HAH! Lenge leve skinndemokratiet!

Relaterte innlegg:
Makta rår
Mellom barken og veden
Ondskapens høyborg

Drømmedame

2011-11-21T14:05:00.001+01:00

De damene som fyller de fleste av mine våkne timer, er faktisk kursdeltakerne. Men selv om det her fins mange flotte folk, er det likevel sjelden at de dessuten gjør seg gjeldende i drømme. I natt gjorde imidlertid underbevisstheten et unntak, idet jeg hadde en hyggelig (men svært uskyldig) drøm om en baltisk skjønnhet med ansikt som en engel.

Selv om jeg ikke husker alle detaljer, mener jeg å erindre at ikke bare jeg, men også mine omgivelser ble slått av den unge damens ynde. På den ene sida var det oppløftende å få ens gode smak bekreftet av andre. Men samtidig føltes det litt forstemmende å konstatere at alle var så rørende enige. Man vil jo gjerne framstå som litt eksentrisk i sine preferanser...

Egentlig tror jeg lite på sanndrømthet. En drøm er en drøm - ikke en åpenbaring eller profeti. Men da jeg kom til klassen samme morgen, fikk jeg vite at dette faktisk var siste kursdag for angjeldende dame (hun hadde ikke lenger råd til kursavgiften). Og er det ikke tross alt litt snodig at hun skulle dukke opp i søte drømmer samme dag som hun avsluttet kurset? Som en klok mann en gang har sagt: "Ingenting skjer tilfeldig".

Relaterte innlegg:
Lady In Red
Fräcka flickan

Makkverket

2011-11-17T22:40:00.001+01:00

Apropos Kulturstripa... Det fins enkelte ting man liksom føler kunne vært bra - men som ikke er det. Ta for eksempel Dagbladet. Det kunne vært en bra avis. Men er det ikke. NRKs Lydverket er et annet eksempel. Det kunne vært et bra musikkprogram. Men det er det definitivt ikke.

Jeg er nok mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk. Og jeg syns det er flott at NRK har klart å stable på beina et ukentlig musikkmagasin. Problemet er bare at det aldri innfrir forventningene.

Kall meg gjerne kjedelig og konvensjonell, men jeg syns liksom at hovedfokuset i et musikkprogram burde være musikk. Ofte later det imidlertid til at Lydverkets journalister ser det som en æressak å fokusere på sære og uvesentlige emner, helt i randsonen av fagfeltet.

I høst har vi bl.a. fulgt Maria Mena på den tornefulle veien mot å bli (en helt rævva) rapper. Dette kan da ikke være av interesse en gang for ihuga Mena-manikere og/eller rap-fantaster...? Videre har vi blitt servert en reportasje om fenomenet "fan fiction" - det at enkelte fans skriver sexnoveller med favorittartisten i hovedrollen. Hvem med en genuin interesse for musikk ønsker å kaste bort tida på sånt pjatt?!

Kveldens program føyde seg fint inn i rekken av reportasjer med tåpelige vinklinger. Redaksjonen mente tydeligvis at et innslag om bruken av fugler i videoer og plateomslag (men ikke i selve musikken) ville være et viktig bidrag til musikkjournalistikken. Og hvem var den sentrale fagpersonen i denne reportasjen? En artist? En musikkritiker? Nei da - det var en zoolog!

Man hadde også en reportasje om Antony & The Johnsons' opptreden med Kringkastingsorkesteret. Dette kunne faktisk ha blitt et ganske godt og interessant innslag. Bl.a. fikk vi høre om Antony Hegartys fascinerende vyer og ambisjoner med dette samarbeidet. Men alt dette valgte man å ødelegge ved å krøsskleppe til et parallelt intervju med en (åpenbart tilfeldig valgt) KORK-musiker, uinteressert inntil det foraktfulle i hele prosjektet. (Kanskje ikke så rart, når man - av alle ting - hadde funnet fram til en tubaspiller på bakerste rad...) Rent ut sagt et respektløst innslag - mot både artist og seer.

Kveldens gjester var metallbandet Rise to Remain. Her ville naturligvis en seriøs journalist ha fokusert på bandets musikk. Programlederen var imidlertid mer interessert i sangerens slektskap med Iron Maidens Bruce Dickinson. Med tanke på programmets øvrige mangel på intelligens og profesjonalitet burde vel ikke dette komme som den minste overraskelse. Men pinlig og respektløst er det nå likevel.

Problemet er nok rett og slett at Lydverkets redaksjon består av en gjeng amatører uten fokus og synlig musikkjournalistisk skolering. Det eneste innslaget jeg hadde litt sans for i kveldens program var det faste segmentet "en artist presenterer sin favorittvideo". Denne gang var videoen Röyksopps "Eple". Et godt valg!

(For øvrig var det en lettelse å for en gangs skyld få slippe all den j@vla hiphop'en!)

Pinlig komikk

2011-11-13T16:03:00.001+01:00

NRK2 har som kjent sin "kulturstripe" hver kveld, med søkelys på henholdsvis bildekunst, litteratur, film og musikk. På onsdag sender de f.eks. "Filmbonanza", men det ser ut til at redaksjonen stadig oftere glemmer at dette egentlig skulle være et film-program. Vel så ofte bruker de sine tilmålte minutter til promotering av diverse tv-serier.

Sist gang serverte programmet f.eks. en lang reportasje om en ny, norsk komiserie. Her skal landets mest ufordragelige komiker spille seg selv, og konseptet består tydeligvis i alle de pinlige situasjonene han havner i. (Navnet hans skal forbli unevnt her. Han er sikkert en sånn som googler sitt eget navn. Og jeg vil ikke ha ham som leser!)

Det har tydeligvis blitt stadig vanligere å sette likhetstegn mellom "pinlig" og "morsom". Det begynte vel på mange måter med Larry David-serien "Curb Your Enthusiasm". (En serie som NRK tydeligvis mente var så "nyskapende" at de før første episode så det nødvendig å la Harald Eia forklare Ola Sofapottit hvorfor dette var så festlig. Dette var "humor for feinschmeckere", fikk vi vite.) Et annet eksempel er den danske serien "Klovn". Felles for samtlige serier er at premisset for "humoren" ligger i de pinlige episodene som personene stadig utsettes for.

Jeg har tidligere hevdet at humor er livsnødvendig. Men dette gjelder langt fra all humor. Personlig syns jeg ikke at pinligheter er morsomt i det hele tatt. Det er derfor jeg heller ikke orker å høre på "tulletelefoner" på radio. (Et hederlig unntak er riktignok den svenske radioklassikeren "Mr Black" - en rekke avsindige "samtaler", hvor replikkene er hentet fra et eldgammelt Linguaphone-kurs. Noen ganger utrolig pinlig, andre ganger hysterisk morsomt.)

Mulig jeg er for empatisk. Men selv syns jeg snarere at de som faktisk ler av folks fadeser, nettopp viser tegn til å mangle empati. Selv skal jeg iallfall holde meg langt unna norsk tvs nye satsning på flau humor.

Relatert lenke:
Humorlabbet

Disko Darko

2011-11-08T15:33:00.000+01:00

Jeg husker godt barndommens futuristiske visjoner om hvordan verden ville se ut ved tusenårsskiftet. Godt inne i det nye millenniet kan man imidlertid konstatere at verken aluminiumsdrakter eller jet-ryggsekker er blitt allemannseie. På den annen side har vi fått andre og vel så interessante nyvinninger - slik som muligheten til å lage sine egne cd-er (og etter hvert sågar minnepinner).

De siste årene har jeg derfor jevnlig brent mine "Torgnymikser" med mørk og skummel popmusikk. (90-tallets trip hop har nok påvirket meg og mine geliker mer enn vi aner...) Ikke minst har disse miksene fungert som fine og personlige gaver til musikalske venner med utsøkt smak. Til nå har jeg holdt igjen den seneste miksen for å kunne gi den bort som cd på broderns bursdag. Men nå er det på høy tid å dele "Disko Darko" med allmennheten. Enjoy!

1: Red Snapper - The Sleepless, 2: Mark Ronson - Bang Bang Bang, 3: Mayer Hawthorne - Green Eyed Love, 4: Tango - Spellbound, 5: Annie - Heartbeat, 6: Pizzicato Five - The Audrey Hepburn Complex, 7: Katy B - Lights On, 8: The Ordinary Boys - Nine2Five, 9: Two Door Cinema Club - What You Know, 10: Adele - Rolling In The Deep, 11: Tracey Thorn - Why Does The Wind, 12: The Chemical Brothers - Swoon, 13: Stereolab - Moodles, 14: Crustation - Flame, 15: Schneider TM - The Light 3000, 16: Céu - Roda

Skorpionens vennekrets

2011-11-06T20:47:00.000+01:00

Så var den her igjen, denne mørke og kalde måneden som bare er en transportetappe mellom høst og vinter. Mens oktober byr på krystallklar høstluft, og desember inspirerer til lesing av spøkelseshistorier og Keats, er november egentlig INGENTING. Den - og februar - må vel være årets aller kjedeligste måneder.

Likevel er november en måned med usedvanlig mange bursdager. (Dette skyldes kanskje at tidligere nevnte februar ikke bare kommer tre måneder senere, men også ni måneder FØR...). Allerede denne første novemberuka har minst to av kollegene fylt år. ANNEN I ELLEVTE kan minne om et kraftuttrykk, men for kollega Åsil ble det forhåpentligvis en fin dag.

Når det gjelder markeringer av familiemedlemmers fødselsdager, er det alltid spesielt hyggelig når de fortsatt i høyeste grad er i live. Derfor vil jeg særlig sende mine lykkønskninger til broder'n, som faktisk fyller år akkurat I DAG!

GRATULERER MED DAGEN! J

Før soloppgang

2011-10-31T16:23:00.002+01:00

En av mine absolutte filmfavoritter vil alltid være "Before Sunrise" (1995), historien om Jesse og Céline som møtes på et tog og deretter bestemmer seg for å tilbringe det neste døgnet sammen i Wien. Det er på mange måter en enkel film, og slett ikke av det slaget som får Oscar-komiteen til å øse ut gullkantede nominasjoner. Men personlig syns jeg den er atskillig mer sjarmerende enn samtlige Hollywoods formelproduksjoner starring Tom Hanks og Meg Ryan.

Et problem ved favorittfilmer (eller -artister... eller -bøker...) er imidlertid at man sjelden finner andre som deler entusiasmen i samme grad. I motsetning til de fleste filmer så jeg faktisk "Before Sunrise" første gang på kino. Og - igjen i motsetning til de fleste filmer - sågar i selskap av en ung dame. Riktignok bare en platonisk bekjent - som dessuten viste seg å være en tråkig moralist: Hun fant det nemlig en tanke frivolt at det unge parets samvær endte i en erotisk eskapade etter kun én natt. Men personlig tenkte jeg i mitt stille sinn at de to - etter å ha delt tanker og betroelser en hel dag - antakelig kjente hverandre bedre enn mange andre par.

Seks år senere befant jeg meg i et californisk suburbia, og endelig føltes tida inne for et gjensyn med denne filmen - igjen i en ung dames selskap, må vite. Det ble en hyggelig hjemme alene-kveld hos sviger-svigers, med rødvin i glassene og "Before Sunrise" på hjemmekinoen. Men heller ikke denne gang lot det til at daten min fullt ut delte kavalerens begeistring for filmen.

Ytterlige ti år kom og gikk, men forrige helg prøvde jeg lykken på ny: Telysene ble tent, rødvinen ble skjenket, og selv sank jeg ned foran flatskjermen med en sjarmerende kvinne ved min side. Hun syntes nok at filmen om Jesse og Céline var bra, men mente samtidig at "de prata veldig mye"...

Sukk, det er jo nettopp disse samtalene som gjør denne filmen så spesiell. Ok, så foretrekker kanskje folk flest romantiske komedier som er mindre "pratsomme", men det forandrer ingenting: "Before Sunrise" var, er, og vil alltid være en av undertegnedes favorittfilmer. Samme hva damene måtte mene.

(Dessuten er det jo en liten trøst å vite at iallfall en av mine bloggende kolleger røper en liknende entusiasme...)

Humorlabbet

2011-10-26T15:00:00.000+02:00

Det fins mange ting man kan klare seg uten her i livet. Humor er ikke en av dem.

Selv har jeg stor sans for sånt som får en til å trekke på smilebåndet. Men samtidig har jeg sjelden særlig utbytte av såkalt "folkelig" komikk. (Du vet, den som får deg "til å slå opp latterdøra på vidt gap"...) Da foretrekker jeg humor av det mer underfundige slaget. Men også den rendyrkede absurdismen som får deg til å fnise hysterisk.

Mange mener vel at noen av de fremste pionerene til den "nye" humoren her til lands må være radarparet Wesensteen. Mulig det, iallfall hvis Leif Juster var den forrige referansen... Men i ettertid er det vel sant å si bare "Supperådet" som har fått virkelig klassikerstatus. (Og er den egentlig så utrolig genial...?)

Slik sett er jeg takknemlig for å være blant dem som vokste opp med svenskeantenne på 70-tallet. Dermed fikk man kjennskap til mye av den humoren som regnes som klassikere på den andre sida av Kjølen, men som her til lands i beste fall bare har en obskur kultstatus.

Riktignok hadde jeg et noe anstrengt forhold til svensk humor i barndommen. Modern og fadern var etter alt å dømme store fans av Hasse & Tages revyer på 60-tallet, og gjennom oppveksten fikk man stadig høre referanser til disse sketsjene. Tro meg, det fins ingenting mer umorsomt enn punchlines fra sketsjer man aldri selv har sett!

Nylig satt jeg imidlertid og spilte ping-pong mellom slumpmessige artikler på Wikipedia. På en eller annen måte havnet jeg i en sløyfe av artikler relatert til svensk humor. Bl.a. kom jeg over en artikkel om "Fasad", en kulterklært humorserie som i hovedsak besto i at seks skjeggete herrer satt i et møterom og prøvde å bli enige om hvilke sketsjer som skulle sendes.

Programmet forårsaket ved sin ukonvensjonelle humor i sin tid "tittarstorm", og etter å ha sett noen episoder (som SVT i sin godhet har lagt ut i sitt "öppna arkiv") kan jeg for såvidt forstå det. De første femten minuttene skjønte jeg ingenting. Men etter hvert syntes jeg faktisk at det var riktig så fornøyelig og "forut for sin tid". Særlig med tanke på at serien ble sendt så tidlig som i 1963 - et halvt tiår før Monty Python (og Wesensteen, for den saks skyld). Rart på en bra måte, på en måte.

Spillegalskap

2011-10-18T15:01:00.000+02:00

Som barn syntes jeg det var både gøy og trivelig med brettspill. Noe av det jeg husker aller best fra familiens campingtur til Gotland, var oss alle samlet rundt Stigespillet ved kveldsleite. På hytteturer og i romjuler hadde Ludo og mølle en naturlig plass, og etter hvert ble det til og med litt sjakk - fortrinnsvis med brodern, siden vi begge var omtrent like smarte (eller dumme).

På 80-tallet dukket kunnskapsspill som Geni og Trivial Pursuit opp, og de ble snart mine nye favoritter. Slike spill er midt i blinken for oss som vet "litt om mye". Etter hvert ble "TP-refleksen" et begrep: Det fenomen som oppstår når man får et spørsmål man egentlig ikke vet svaret på, men etter å ha skravla og resonnert i det vide og brede (til de andre spillernes stadig økende irritasjon) likevel på merkelig vis klarer å lande på riktig løsning.

Etter at jeg flyttet for meg selv, fikk disse fritidssyslene en brå slutt. Og jeg må innrømme at jeg har savnet det litt. I skapet ligger et sjakkbrett og et Scrabblespill jeg knapt har rørt på tjue år. Men siden jeg jo for tida har en gjest på besøk, kom jeg plutselig på at dette ga en kjærkommen anledning til å gjenoppta min forkjærlighet for slike adspredelser.

Snart var sjakkbrettet hentet fram, og like etter var vi midt oppe i et spennende parti. (Min motpart hadde enda mindre erfaring med spillet enn jeg, og var følgelig for det meste på defensiven. Likevel endte det med patt!) Opplevelsen ga mersmak, og dagen etter dro vi ut for å skaffe oss enda flere spill. Nå går vi høstkveldene trygt i møte, i selskap av Ludo, domino, yatzy og ikke minst min gamle venn Stigespillet.

Postmoderne popmusikk

2011-10-14T17:04:00.000+02:00

Er det noen som fortsatt husker postmodernismen, en av de store motefilosofiene ved slutten av forrige århundre? Selv var jeg litt av en ekspert i emnet noen hektiske uker våren 1991 (i forbindelse med et eller annet semesteremne). Nå har jeg glemt alt sammen. Men erindrer vagt noe om å erstatte "de store fortellingene" med mange små. Eller noe sånt.

Jeg innbiller meg at man fortsatt finner spor av dette i en del av musikkvideoene fra denne perioden. Videoen til Talking Heads' "Road To Nowhere" (1985) er f.eks. preget av en rekke visuelle "påfunn" som ikke ser ut til å ha noen klar sammenheng seg i mellom, men som nettopp derfor gir videoen et atskillig mer "kunstnerisk" preg enn de fleste andre representanter for denne sjangeren.

Noe liknende kan kanskje også sies om videoen til New Orders "Bizarre Love Triangle" (1986). Her farer fragmentariske bildeglimt forbi, som flimmeret fra tv-skjermen til en hyperaktiv zapper. Særlig digger jeg det usaklige, meningsløse (og sikkert veldig postmodernistiske) "bruddet" to og et halvt minutt ute i verket. (Beklager reklameskiten innledningsvis og underveis. Men det er verdt det.)

Etter all denne herlige musikken fra postpønkete og protoelektroniske helter, er vel den siste videoen et noe uventet valg. I motsetning til artistene ovenfor er det ingenting jeg liker ved Bee Gees og "You Win Again" (1987). Men et forsonende trekk er likevel videoen. Også her finner vi nemlig en rekke visuelle fragmenter uten synlig sammenheng. Noe som tross alt gjør det hele en smule interessant.

(Dessuten tror jeg dama i videoen er ganske pen. Men selv hun presenteres på en antydende, underliggjørende og "postmodernistisk" måte jeg sant å si har litt sans for.)

Relaterte innlegg:

Scary Movie

Fargetoner

Trender i transport

Høstferie i hovedstaden

2011-10-12T11:20:00.003+02:00

Forrige uke bød på en etterlengtet høstferie. Som ved et lykketreff falt den dessuten sammen med et spennende besøk langveisfra. Dermed kunne min gjest og jeg tilbringe hele den første uka utelukkende i hverandres selskap.

I denne perioden har jeg følt meg som en veritabel Oslo-los. Vi har besøkt Vigelandsparken, Bymuseet, Historisk museum og Akershus festning, og vandret langs Akerselva, ned Holmenkollåsen og opp på Operataket. Dessuten fikk vi som tidligere nevnt anledning til å oppleve en musikalsk familieforestilling på Nationaltheatret. Og da vi en ettermiddag intetanende satte oss ned på en fortauskafé på Karl Johan, fikk vi til alt overmål med oss åpningen av Stortinget, hvor både Garden, diverse ministre og Kongen sjøl passerte revy.

Nå er høstferien og "hvetebrødsdagene" over, men fortsatt har jeg svært så avslappende ettermiddager. Når far kommer sliten hjem fra arbeid, står mor over grytene og forbereder en utsøkt middag. Veldig 50-talls, men jeg klager ikke.

Kost & Mask & Rock'n'Roll

2011-10-08T21:39:00.001+02:00

For noen år siden hadde jeg formelig klippekort til Nationaltheatrets oppsetninger. I løpet av sesongen fikk jeg med meg praktisk talt alle stykker på teaterets mange scener. Full valuta for penga! Jeg har lenge vurdert å skaffe meg et nytt halvårskort, men har ennå ikke helt fått somla meg til det.

I klassen fins det også mange som har ytret ønske om et besøk i teateret, men prisen på slike forestillinger er nok i stiveste laget for de fleste. Forrige uke kunne imidlertid en av elevene tilby gratisbilletter til en prøveforestilling av "Rockeulven" - også kjent fra filmversjonen "Med Grimm og Gru".

Kan jeg først få si noe om filmen? Som blodfan av "Tre nøtter til Askepott" skulle man kanskje tro at jeg hadde like stor sans for "Grimm og gru". Men selv om begge filmer har visse ytre likhetstrekk, syns jeg personlig at sistnevnte er en filmatisk fiasko - med uklare karakterer, katastrofal kontinuitet og dubbing fra helvete. Bare så det er sagt.

Men for noen dager siden var altså jeg og en håndfull elever på Nationaltheatrets prøveforestilling av sceneversjonen. Og bare det å overvære en slik framføring er jo en opplevelse i seg selv. Stadig avdekkes tekniske svakheter: En dør som setter seg fast, en ulv som kløner til dansetrinnene, en papegøye på nippet til å stupe ned fra rekvisittene...

Slik sett opplevde jeg kanskje ikke "teatermagi" i samme grad som når man synker ned i salens mørke under en "offisiell" oppsetning. Men mye tyder på at stykket kan bli riktig så bra når det har sin première neste uke.

Uansett var det hyggelig å tilbringe noen timer i teatersalen sammen med elevene. Og det var selvfølgelig en ekstra bonus da vi etterpå ble invitert bak kulissene. Dette er nok første og siste gang jeg vil skue ut i salen fra Nationaltheatrets hovedscene!

Sort sol

2011-10-05T17:16:00.001+02:00

Fra Dr Silversteins journal

Pasienten kan berette om en "ny underlig drøm": Han er tilbake på skolen, og klassen er blitt forespeilet et opphold på en "leirskoleaktig institusjon". Det synes imidlertid noe uvisst nøyaktig hva dette oppholdet egentlig vil innebære. Pasienten får efter eget utsagn assosiasjoner til så vel ungdomsskolens "arbeidsuke" som til den militære førstegangstjeneste. I drømmen opplever han en sterk, tilsynelatende irrasjonell motvilje mot dette arrangementet, faktisk i den grad at han vurderer å avslutte hele skolegangen. (Et symptom på utrygghetsfølelse? En frykt for brudd på hverdagens rutiner?)

Derefter skifter drømmen karakter. Pasienten følger en nyhetssending på fjernsynet, da det plutselig meldes at solen uten forvarsel har mistet 45 prosent av sin lysstyrke! Dette efterfølges av tilsynelatende direktesendt billedmateriale av den svenske kongen i sin karjol (tydeligvis filmet av et permanent "webcam-lignende" kamera festet til kjøretøyet). Plutselig overrekker hans adjutant ham et papir (sannsynligvis nyheten om solens svekkelse), og kongen reagerer med forferdelse. I samme sekund (i en åpenbart ukronologisk hendelseskjede) blir himmelen merkbart mørkere (ifølge pasienten som var den blitt dekket av en grå film), og temperaturen synker betraktelig.

I en bisarr blanding av redsel og resignasjon konkluderer den drømmende pasienten at solen må være i ferd med å slippe opp for brendsel, og at verden efter alt å dømme går mot en snarlig undergang. Likevel finner han i drømmen en besk trøst i den kjensgjerning at han i hvert fall ikke lenger behøver å bekymre seg for leirskolen.

Her var vår tid ute, og vi ble enige om å foreta en dypere analyse i vår neste time.

Relaterte innlegg:
I drømmehagen
Hvor kommer alle drømmer fra?

Easy Listening

2011-09-30T00:12:00.003+02:00

Det kan være mange inspirasjonskilder til hvordan folks musikksmak utvikler seg. Man kan f.eks. påvirkes av en kul storebror. Eller av fatterns nedstøvede platesamling nede i kjelleren.

For min del kan jeg imidlertid ikke vise til slike influenser. Den presumptivt "kule storebroren" var meg. Og i vårt hjem ville man nok lete forgjeves etter bortgjemte vinylplater med Dylan og Stones.

Så vidt jeg husker, besto barndomshjemmets platesamling stort sett av Roger Whittaker og James Lasts orkester. (Skiva med skotsk sekkepipemusikk velger jeg å forbigå i stillhet.) Egentlig er det rart det gikk så bra som det tross alt gjorde.

Midt oppe i det hele husker jeg imidlertid også en kassett med Burt Bacharach. På mange vis har jeg følt at den bare føyde seg inn i rekken av lettlyttet musikk i familiens diskotek. Men etter hvert har jeg forstått at fyren faktisk har en viss kredibilitet også blant seriøse musikere.

At ettbryns-brødrene i Oasis har uttrykt sin beundring for mannen, har riktignok liten eller ingen betydning for undertegnede. Men at en hedersmann som Elvis Costello har gjort noe liknende, tyder på at låtene tross alt må ha visse kvaliteter. Nylig bestemte jeg meg derfor for å få et mer inngående kjennskap til mannens musikk, og skaffet meg en samleplate full av synkoper og flygelhorn.

Og det må sies: Slagere som "Walk On By", "Close To You" og "I'll Never Fall In Love Again" har ubestridelige kvaliteter. Harmløst og harmonisk, med en umiskjennelig 60-tallsstemning av vegg-til-veggtepper og stygge panelvegger.

Mange av låtene framføres av Bacharachs primadonna, Dionne Warwick. Men når det gjelder "I Say A Little Prayer", er jeg glad de i stedet har valgt Aretha Franklins versjon. Fru Warwick er sikkert fryktelig flink til å synge. Men sammenliknet med soul-diva Aretha framstår hun som et kvinnelig motstykke til Don "No Soul" Simmons.

De senere komposisjonene har jeg riktignok noe mindre sans for. Det blir liksom litt vel mye Beat for Beat; sånn musikk som musikere elsker, og som får meg til å vurdere å gå til køys klokka kvart over åtte en fredag kveld. Men alt i alt syns jeg likevel at denne samlinga byr på mange tidløse klassikere i nøttebrunt og oransje.

Friday On My Mind

2011-09-23T23:59:00.002+02:00

FØR

ETTER

En oppgradert hilsen på gudskjelovkvelden. Inntil nylig fant den sted på en 18 kvadrats hybel foran en tv-kasse fra 80-tallet. Nå er derimot åstedet en strøken 70 kvadrats leilighet i selskap av en 47-tommers flatskjerm. Men fortsatt er det Gullrekka som gjelder.

Rart med vanens makt. Inntil nylig har alt jeg har ønsket når helga setter inn, vært å synke ned i sofaen i mitt eget selskap. Men forrige ukes innflyttingsfest minnet meg om at samvær med hyggelige folk heller ikke er å forakte.

Relatert innlegg:
Gudskjelovkvelden

Sex Crime

2011-09-22T02:14:00.003+02:00

Så har TV2-nyhetene nok en gang avdekket en "ny politisk skandale": Frp-politiker avslørt som horekunde i Riga.

For ordens skyld: Jeg har svært liten sans for angjeldende parti. Men på merkelig vis blir jeg likevel ikke særlig sjokkert av denne saken.

Mye av dette skyldes nok at en slik handling i mine øyne bare er symptomatisk for partiets generelle holdning. Hadde en KrF'er eller SV'er gjort noe lignende, ville det selvfølgelig vært noe annet. Men at en Frp'er viser seg å ha et like avslappet forhold til prostitusjon som til alkohol og skattesnyteri, er vel like overraskende som at Høyre-folk liker opera og sherry.

Slik sett synes partiledelsens "sjokkerte" kanossa-gang lite overbevisende. På mange vis er en Frp'er på heisatur bare med på å bekrefte alle mine fordommer. (For øvrig er jo ikke dette den første av Frp's horekunder som norsk presse har hatt kjennskap til. Forskjellen er bare at de tidligere har holdt det for seg selv.)

Mye av "skandalen" ligger jo i at sex-kjøp for noen år siden ble gjort ulovlig for alle norske borgere, både innenfor og utenfor landets grenser. Jeg vil nødig framstå som en mannssjåvinistisk libertiner. Men er det bare jeg som syns en slik lov virker litt tvilsom? Hvis du er i utlandet og følger den lokale lovgivningen, kan du altså likevel dømmes for å bryte mot hjemlandets lover...?

Dette må i så fall bety at du også risikerer straff for å kjøre moped uten hjelm på Kreta. Eller ta en røyk på offentlig sted i København. Samtidig må det være like greit at en iraner risikerer strenge straffer i hjemlandet hvis han tar en øl, danser eller kysser jenter her til lands. Beklager, men i mine øyne synes den slags jus noe underlig.

Relatert innlegg:
Filmskrittpartiet

Home Alone

2011-09-19T20:36:00.003+02:00

Det har allerede gått sju måneder siden jeg flyttet inn i den nye leiligheten. Og på lørdag var tida omsider inne for innflyttingsfest! Gjestelista besto av nære slektninger, barndomskamerater, eks-elever, brasileiras og tidligere/nåværende kolleger. Utover kvelden dukket det til og med opp overraskelsesbesøk fra England!

Kvelden ble riktig så trivelig, og vennene mine kom godt overens med vennene mine. Det ble god mat og drikke, sosialt samvær, og et overdådig gavedryss. Alle mente at jeg hadde fått meg en riktig så fin leilighet. Særlig fikk jeg mye skryt for håndsåpen på badet.

Det blir så lenge mellom hver gang, så jeg glemmer nesten hvor hyggelig slike hjemmefester kan være. Gjestene syntes tydeligvis det samme. De sprekeste og sprøeste damene forlot ikke kåken før langt ut i morgentimene. Godt å bli minnet om hvor mange hyggelige, morsomme og vakre venner man har. Jeg må ha innflyttingsfest oftere!

Relaterte innlegg:
Stor stas i Åsils kåk
Bursdag på Bjølsen

Blue Monday

2011-09-13T23:01:00.007+02:00

Så var det valg igjen. Etter beste evne har jeg prøvd å få elevene interessert i norsk politikk og partiflora (selv om de færreste ennå har stemmerett). Forrige uke var vi til og med på klassetur til valgbodene på Karl Johan, hvor de fikk anledning til å grille de ulike partiene.

Jeg tror mange av dem syntes det var interessant, selv om det ikke var måte på hvor positive samtlige partier plutselig var til innvandring og gratis norskkurs. Heldigvis er elevene våre smartere enn som så. Som en av dem konstaterte etter en samtale med Frp's fotfolk: "De vil ha stemmen min. Men de vil ikke ha meg!"

* * *

Årets valg var jo preget av sommerens dramatiske hendelser, og jeg følte liksom at det var ekstra viktig å stemme denne gang. Da jeg la stemmeseddelen i valgurnen, fikk jeg nesten samme følelse som da jeg gikk inn i Folkets Hus for å avlegge min aller første stemme høsten 1987. Etterpå følte jeg meg lettere euforisk. Jeg var en Velger!

På valgkvelden var jeg invitert til middag sammen med andre kolleger. Det ble god mat og hyggelig samvær. (Tusen takk til Tanja!J) Dessuten ble det jo litt spennende å følge med på tv-skjermen etter hvert som valgresultatene begynte å tikke inn.

Selv er jeg sant å si litt mellomfornøyd med det endelige resultatet. Ikke en gang nyheten om at Frp har mistet grepet kan kompensere for det bitre faktum at de politiske føringene i hovedstaden vil forbli mørkeblå i ytterligere fire år.*

* Ikke minst for oss ansatte i Utdanningsetaten. Allerede nå ser jeg fram til etatens årlige "brukerundersøkelse". Gjett om våre politisk overordnede skal få vite hva jeg synes om dem! Demokrati er herlig!

Makta rår
Vem kan man lita på?

Lady In Red

2011-09-11T23:44:00.007+02:00

I morges hadde jeg en svært livaktig drøm. Jeg var på en slags fest, omgitt av venner og venners venner. Blant festdeltakerne oppdaget jeg dessuten en rødkledd ung dame jeg hadde nær kontakt med i noen uforglemmelige måneder for lang tid tilbake.

Selv nølte jeg litt med å ta kontakt. Et uforutsett gjensyn så lenge etter kunne kanskje bli litt pinlig. Men etter en stund kom i stedet hun bort til meg. De brune øynene og de røde leppene var akkurat som jeg husket dem. Hun virket vennlig og avslappet - ganske uberørt av å møte meg igjen så mange år senere. Av en eller annen grunn gjorde det meg både lettet og skuffet...

Like etter våknet jeg av at regnet pisket mot ruta. Jeg følte meg litt underlig til sinns, og brukte ettermiddagen til å streife formålsløst rundt i høstregnet. Den unge damen og jeg har knapt hatt kontakt siden vi gikk hver til vårt. Med tanke på hvordan jeg reagerte på en dum liten drøm (riktignok en svært livaktig sådan), er det kanskje best slik...

Beautiful Girls

2011-09-11T21:06:00.004+02:00

Mariam in memoriam

Nylig ble jeg Facebook-venn med en av mine bekjente. Noe av det første som slo meg, var hennes profilbilde. Det var kanskje litt ekstra styla for anledningen, men jeg syntes likevel det lot hennes safirblå øyne og fyldige lepper virkelig komme til sin rett.

Det var først litt senere at jeg innså at min venninne faktisk hadde tjuvlånt et bilde av Angelina Jolie! Av dette kan man trekke to konklusjoner: For det første at jeg er utrolig dum. Og for det andre at jeg tross alt har en ganske pen venninne...

Scary Movie

2011-09-06T22:46:00.012+02:00

Det fins mange typer musikkvideoer. Morsomme videoer. Kunstneriske videoer. Teite videoer. Og skumle videoer.

Når det gjelder de sistnevnte, tenker jeg ikke først og fremst på videoer med Michael Jackson i zombie-kostyme. Og enda mindre på Marilyn Manson, "verdens skumleste mann" (pøh!). Sånne videoer er bare latterlige, teite og det motsatte av nifst. (Dessuten vet jo alle uansett at tidenes mest uhyggelige musikkvideo selvfølgelig er Aphex Twins "Come To Daddy".)

Noen av de musikkvideoene jeg syns er skumlest, er imidlertid ikke dem som pøser på med skrekkfilmeffekter, men derimot dem som har en udefinerbar stemning av ubehag. Videoer som er mer "Repulsion" enn "Evil Dead", hvis De forstår...

Et godt eksempel på dette er en låt som for tida spilles hyppig på musikkvideokanalene: SBTRKT med "Wildfire". Temaet i videoen er hovedsakelig en japansk dame som åpenbart har en dårlig dag. Men den ubehagelige, feberaktige atmosfæren minner meg litt om Massive Attacks mørke paranoia på 90-tallet.

En annen video med en lignende psykologisk uhygge er U.N.K.L.E.s "Be There". (Den offisielle versjonen er bedre, men lot seg ikke bygge inn i bloggen.) Kanskje det bare er meg, men selv syns jeg stemningen i denne videoen er skikkelig vemmelig. Minn meg om å aldri ta t-banen natterstid...

Til slutt noen litt lystigere toner, fra morogutta i Supergrass. Videoen til låta "Mary" består av skrekkfilmpastisjer av det mer tradisjonelle slaget (og ble visstnok bannlyst av flere musikkanaler fordi den var for "skremmende"). Selv er jeg ganske pysete når det gjelder skrekkfilm. Men i dette tilfellet får "skrekken" meg mer til å trekke på smilebåndet enn å hoppe i stolen. (Og de groovy beatsa er jo også med på å underminere mesteparten av uhyggen.)

Andre vil sikkert ha helt andre kandidater til kategorien "skumle musikkvideoer". Er det noen jeg har glemt?

Freaky Friday

2011-09-02T23:21:00.304+02:00

For en dag! Mulig det ikke er Den Trettende. Men det er definitivt Fredag!

Dagen startet ille. Og den skulle bli verre. Jeg sto som vanlig opp klokka sju og tok min rituelle morgendusj. Deretter skulle jeg egentlig ha frokost. Men siden jeg hadde glemt igjen pålegget på jobben dagen før, måtte frokosten vente til jeg ankom arbeidsplassen. Allerede da føltes verden så smått ute av lage.

Så skulle undervisningen forberedes. Rutinemessig gikk jeg til klasserommet for å starte pc-en og sette pultene på plass. Men da jeg skulle slå på lyset, viste det seg at sikringa hadde gått. Det neste kvarteret besto av en labyrintisk vandring gjennom Kafka-slottet, på jakt etter en vaktmester som var villig til å ta ansvar...

På dette tidspunkt hadde jeg for lengst oppgitt intensjonen om å starte arbeidsdagen i opphøyet ro og zen-harmoni. I stedet kom en svett og stressa Lærer halsende inn i klasserommet fem minutter for sent. Et etterskudd som for øvrig skulle følge meg resten av dagen.

Skjebnen ville nemlig at jeg hadde fått legetime nettopp denne dagen. Derfor måtte undervisningen avsluttes litt tidligere enn vanlig. Mer stress. Og da jeg omsider ankom legekontoret, var jeg fortsatt noen minutter på etterskudd.

Jeg sank ned i en stol på venteværelset og ventet. Og ventet. Da jeg til slutt gikk til resepsjonen for å sjekke om de rent hadde glemt meg, fikk jeg høre at legen visstnok hadde "ropt meg opp fire ganger", og deretter avskrevet pasienten som "ikke møtt". Særlig! I så fall hadde disse "fire oppropene" funnet sted i løpet av like mange minutter. (Den hippokratiske eden krever tydeligvis ikke sannferdighet...)

Til slutt fikk jeg likevel aller nådigst et par minutter hos legen, som etter en kort konsultasjon foreskrev noen magiske salver og sympatetiske pulver. Men fredagsfrustrasjonene var ennå ikke over. På vei til apoteket oppdaget jeg nemlig at den gode doktor hadde glemt å gi meg den ene resepten, og måtte nok en gang tilbake til legekontoret for å ordne opp.

Jammen var jeg lettet da jeg omsider kunne synke ned foran tv'en og ikke måtte ha mer å gjøre med mennesker den dagen. Sånn går det når man starter dagen i ubalanse. Aldri mer skal jeg glemme igjen frokostpålegget på jobben!

Livet på en pinne

2011-08-30T22:23:00.016+02:00

I det siste har cd-spilleren vært litt slarkete. Jeg vet ikke om det er viftereima som har røket, eller om sluttstykket har falt ned i bunnpanna. Jeg er ikke så veldig teknisk anlagt. En stund har jeg spilt av cd-ene ved å tjuvkoble dvd-spilleren og stereoanlegget. Men det er en nokså omstendelig prosedyre.

Nå har riktignok stereoanlegget også en USB-utgang, slik at man i prinsippet burde kunne spille av musikk fra en minnepinne. Jeg prøvde faktisk å gjøre dette da anlegget var nytt, men av en eller annen grunn fikk jeg bare beskjeden NO AUDIO og ingenting skjedde. Derfor ga jeg raskt opp hele greia.

Da cd-spilleren begynte å skrante, fikk imidlertid denne funksjonen fornyet aktualitet. Og etter at jeg hadde prøvd på nytt med en annen minnepinne, fungerte det hele plutselig utmerket. Nå har jeg fylt pinnen med mine favoritt-cd-er og spiller dem heller av på den måten.

(Som en nær slektning nylig slo fast, ligger teknologiens framtid i dingser som ikke må bevege seg for at de skal virke. Cd-er er ut - minnepinner inn. Litt synd, egentlig. Man blir aldri like glad i en minnepinne som en cd. For ikke å si en vinylplate. Men de er jo mye mer praktiske, da.)

Inspirert av dette har jeg i det siste overført mye av det som inntil nylig bare har ligget på en (ganske upålitelig) pc, over til en minnepinne. Og i den forbindelse kom jeg på ideen å fylle en egen pinne med en personlig samling av favorittmusikk, mimrebilder, egne skriverier og andre memorabilia. En minnepinne, i ordets rette forstand!

Først hadde jeg tenkt å kalle denne samlinga for "Torgnys testamente", men kom etter hvert fram til at det lød litt vel ominøst. La oss heller se på det som en utvidelse av Torgnybloggen, med "bilder, musikk og betraktninger" ikke bare fra de siste fire årene, men fra de siste førti...

For å virkelig verdsette en slik digital egotripp bør man nok strengt tatt være mer Torgny-fiksert enn hva som godt er. Men jeg kommer nok iallfall til å gi et eksemplar til de to-tre av mine nåværende bekjente jeg har kjent helt siden barndommen. Forhåpentligvis kunne "Torgny-pinnen" også falle i smak hos mine gode venninner Nina Viola og Hilde Biola. Så får vi se om det eventuelt fins flere fans som også kunne tenke seg 4 GB med Torgny...

Relaterte innlegg:
Mac-verk
Alt kan repareres

Cry Baby

2011-08-27T00:22:00.007+02:00

Hm, Cee Lo har visst slanka seg siden sist.

Grease møter Motown. En påminnelse om svart musikks stolte fortid. Før rap- og r'n'b-helvetet tok over.

Både låt og video minner meg for øvrig om remiksen av Frankie Vallis "Beggin'" (utgitt tre minutter før Madcons versjon). Litt småkul, den også.

'84–'85

2011-08-23T22:19:00.014+02:00

Det må ha vært i det orwellske år 1984. Det første året på videregående - i en klasse som var atskillig hyggeligere enn den jeg hadde gått i de foregående ni årene. Og dessuten med mange nye jenter å forelske seg i. I tillegg til dem i B-klassen.

Dette skoleåret utvekslet dessuten mine klassekamerater og jeg diverse musikalske godbiter. Av Connie fikk jeg låne det første albumet til Frankie Goes To Hollywood. Benter'n lot meg lytte til "rocke-klassikeren" Brothers In Arms. Og kompis Lars lagde en mixtape med heite hits av Nik Kershaw og Duran Duran.

I ettertid ser jeg imidlertid at disse musikalske utvekslingene ikke kan ha påvirket mine preferanser i nevneverdig grad. Slik sett hadde nok broder'n mer interessante kamerater. Det var særlig han som kom trekkende med spennende og "annerledes" musikk.

Mye av dette var riktignok prog-rock fra tidlig 70-tall, og følgelig uten særlig Torgny-appell verken da eller senere. (Samtidig må det sies at jeg i løpet av noen måneder ble litt av en ekspert på tidlig Genesis. For min del vil disse platene paradoksalt nok alltid gi assosiasjoner til høy-80-tallet!)

Blant platene til broder'ns merkelige venner fant man imidlertid også atskillig mer aktuelle artister - bl.a. elektroniske pionerer som Yello og Fad Gadget. På mange måter føler jeg at mye av det jeg lyttet til rundt 84/85 var med på å forme min senere musikksmak.

(Dette i tillegg til at denne perioden bød på bekjentskap med noen av de flotteste folka jeg noensinne har møtt. Ingen nevnt, ingen glemt.)

Relaterte innlegg:

Wouldn't It Be Good?

Cure, kultere og klassekamerater

Kaffekara

2011-08-19T01:01:00.014+02:00

En av mine nære slektninger er ikke menneske om morran før han får en kjeft kaffe. For min del gjør imidlertid en forfriskende dusj stort sett samme nytten. Hadde kaffe smakt like godt som den dufter, hadde kanskje jeg også vært hekta. Men det gjør den ikke. Så det er jeg ikke. Dessuten trenger jeg neppe flere laster enn de jeg allerede har.

Men likevel hender det jo at jeg tar en tår i sosiale sammenhenger. Og jeg må innrømme at kaffe også passer ganske godt til fredagskonjakken. Det frister imidlertid lite å bruke en dagslønn på en skikkelig kaffetrakter så lenge man ikke drikker mer enn et par kopper i uka. Inntil nå har jeg bare kokt opp vann i en kasserolle og rørt det ut med litt hurtigkaffe. Helt greit, men kanskje litt primitivt for ekte kaffekjennere.

Her om dagen oppdaget jeg imidlertid at en av elektrokjedene tilbød en helt grei Bosch-trakter til sier og skriver 75 riksdaler! Og til en slik pris følte jeg at selv jeg kunne koste på meg et eksemplar. Nå prydes kjøkkenbenken av den nye ervervelsen, og straks ble kjøkkenet mye mer hjemmekoselig. Endelig kan jeg invitere pene jenter "på en kaffe". Uten at dette nødvendigvis er en evfemisme.

Kornmo (På gjengrodde stier)

2011-08-14T23:05:00.201+02:00

Utsikt fra hytta 1970

Der finnes en bekket og stenet vei

langs åsen med vidjer og graner.

En rødmalt hytte på ytterste hei

såvidt mellem trærne du aner.

Men kommer du opp, kan dit syn få flukt

mot havet - mot holmer - mot sund og mot bukt

med ærfugl og lunder og svaner.

Når dagene lenges og våren er nær

og blåveisen smiler mot solen

når tiden er inne for trost og for stær

og kjellen som skriker ved "Stolen",

da lengter jeg også mot ytterste skjær,

for sunnhet og glede, det finner jeg der.

Til Kornmo - ja det er parolen.

Når sommeren kommer og solen blir varm

og steker heroppe i uren,

da flykter jeg helst ifra gaternes larm,

til Skjærhallen legger jeg turen.

Da går jeg min runde her hvor jeg er kjent,

i skog og på myr, ved skjær og ved skrent

for jeg trives i Kornmo-naturen.

(Dikt av farfar Rolf i hytteboka 1948)

I mine 16 første år var sommerferiens høydepunkt alltid turen til Kornmo, familiehytta på Hvaler. Men da hytta forsvant lenger ut i slekta på 80-tallet, ble det også slutt på hytteturene. Med unntak av en telttur på egen hånd på 90-tallet, har jeg ikke vært der ute på nesten 30 år.

Nå har imidlertid brodern og svigerinna likevel klart å få låne hytta noen uker, og på lørdag var jeg igjen på besøk i min barndoms ferieparadis. Mye hadde forandret seg på Skjærhalden. Blant annet var den lokale badestranda og den koselige brygga blitt gjort om til parkeringsplass og monstermarina. (Måtte Hvalers kommunepolitikere for evig brenne i helvete!)

Men samtidig var mye fortsatt ved det samme som under ferieoppholdene på 70-tallet. Hytta var stort sett seg selv lik. Storesand var fortsatt verdens fineste badestrand. Og utsikten mot skjærgårdens blinkende fyrlykter etter solnedgang var fremdeles like bedøvende stemningsfull.

Å gå barbeint over knauser og steinheller vakte halvglemte minner til live. Om fisketurer til Herføl og Sandøyene. Om bading ved Homlungen fyr. Om oppdagelsesferder langs Kirkøyas bortgjemte stier. På mange måter var det som en reise tilbake i tid. Det føltes nesten litt feil at ingen av bilene lenger var 78-modeller. Og jeg måtte minne meg selv om ikke å flørte med Skjærhaldens søte 16-åringer. Vi var faktisk ikke lenger jevnaldrende!

Det er ingen overdrivelse å si at denne lille dagsturen til Skjærhalden er denne sommerens desiderte høydepunkt.

Utsikt fra hytta 2011

Relaterte innlegg:

Sol, sjø og skjærgård (samt en spyende sjåfør)

Sommerland 1968 - 2008

Glis og gru

2011-08-11T20:37:00.009+02:00

Det er ikke så ofte jeg begynner å følge tv-serier. Jeg kan kanskje ta en titt, men det er sjelden de fenger så mye at jeg gidder (eller husker) å ta en ny titt en uke senere.

Men ingen regel uten unntak. TV2s diverse avlastningskanaler sender stadig repriser av gamle serier. Flere av dem med ny episode hver eneste dag. Og med minst fem episoder i uka er det jo også lettere å bli hekta.

Som tidligere nevnt sender TV2 Zebra daglige episoder av Frasier. En sitcom etter mitt hjerte. Jeg trodde riktignok jeg hadde sett de fleste av dem nå. Men det viser seg at jeg fortsatt ikke hadde fått med meg de første og siste sesongene.

En annen gammel serie jeg nylig har gjenopptatt mitt forhold til, er Buffy. Egentlig er jeg ingen stor fan av skrekkfilm. Generelt liker jeg ikke å bli skremt. Men selv om serien er full av vampyrer, demoner og andre slemminger, "ødelegges" skrekkeffektene som regel av vittig dialog med tunga i kjakan.

Det trodde jeg iallfall. Inntil jeg nylig så en episode som (har jeg senere forstått) betraktes av mange som den nifseste av alle Buffy-episodene. Slemmingene var for anledningen noen skjelettaktige skikkelser ulastelig antrukket i dress og slips, som stumt og uhyggelig svevde gjennom Sunnydales gater på jakt etter hjerter å skjære ut. For første gang på lenge har et tv-program gitt meg mareritt.

Som sagt, når kanalene sender én, to og (som i Frasiers tilfelle) tre episoder hver dag, er det samtidig større sjanse for at man blir hekta. Nå om dagen tilbringer jeg mer tid sammen med Frasier og Buffy enn med virkelige mennesker. Kanskje like bra at sommerferien snart er over.

Relaterte innlegg:

Filmtajm

Komikveld

Vann, en våt væske

2011-08-09T17:38:00.001+02:00

Tilbake fra en utflukt til stranda - som regnet helt bort. (Hvorfor er regn så mye våtere enn sjø?)

Relatert innlegg:
Elementenes crescendo

Päronglass (På sporet av den tapte smak)

2011-08-07T22:02:00.018+02:00

Sommer uten iskrem er en selvmotsigelse. Minnene om min barndoms somrer er uløselig knyttet til is i kjeks så vel som på pinne. Men ikke hvilke som helst. Bøtte-isen var vel egentlig litt kjedelig, og Båt-isen en altfor stor utfordring for en seks-årig neve. Men Sandwich'en ble fort en favoritt, og det samme gjorde den dyreste isen av dem alle - Champion til hele kr. 3,50! Men smaken av sommer vil likevel alltid være SOL-IS!

I det store utland møtte man andre, rare istyper. På en campingtur i Sverige på 70-tallet kom vi bl.a. over en mørk is jeg tror het Nicolas (muligens med lakrissmak - urk!). Jeg husker også fortsatt godt en pinne-is med grønt overtrekk (pæresmak, tror jeg).

Da jeg for noen dager siden oppdaget en liknende is i årets norske sortiment, måtte jeg selvfølgelig prøve den. Om ikke annet, så for muligens å gjenoppleve smaksopplevelsen fra nesten førti år tilbake. Det hele viste seg imidlertid å være en gedigen skuffelse. Nå har jeg på ny gått tilbake til trygge og gode klassikere som Sandwich og Sol-is. (Og ferskingen Royal Sommerbær er forresten ganske god, den også...)

Vid Pippis villa efter en päronglass.

Relatert innlegg:

Hva med dette?

Hageselskap

2011-07-31T23:08:00.001+02:00

Men livet går videre.

Det kan se ut til at det ikke blir noen reiser denne sommeren. Vanligvis ville jeg vel ha begynt å gå på veggene nå, men siden jeg endelig har fått meg en ordentlig leilighet, er det egentlig helt greit å tilbringe ferien hjemme.

Ikke minst så jeg fram til å benytte min store stolthet - den nyervervede balkongen. Men akkurat dette har det foreløpig blitt overraskende lite av. Antakelig fordi jeg inntil nylig bare har hatt en gammel, stygg og vond klappstol stående der ute.

Derfor har jeg tenkt litt på å skaffe meg noen ordentlige hagemøbler. Egentlig hadde jeg bare tenkt å kjøpe et par stoler. På Skeidar så jeg en modell jeg likte, men den viste seg selvfølgelig å være utsolgt. A-Møbler hadde noen stoler med liknende design, men de var på sin side bare tilgjengelige som del av en sofagruppe.

Prisen var imidlertid ikke særlig høyere enn de to Skeidar-stolene alene, så jeg slo like godt til. Nå prydes balkongen av en sofa, to stoler og et bord. Riktig så fint har det blitt. Når man sitter i sola og skuer mot smekre furuer og sommerhimmel, får man nesten følelsen av å være på hytta! Bra ferie, dette.

Relatert innlegg:
Sofa So Good
Påske på balkongen

"Et angrep på oss alle"

2011-07-23T17:02:00.011+02:00

For første gang skriver jeg et innlegg jeg ikke har lyst til å skrive. Som regel foretrekker jeg jo å skrive litt pussige og småskeive betraktninger om filleting. Det er liksom min stil. Selvfølgelig blir jeg like berørt som alle andre av alvorlige og tragiske nyhetssaker, men jeg liker ikke så godt å snakke om dem. Eller skrive om dem.

Likevel føler jeg at det ville være nærmest umoralsk å late som om gårsdagens hendelser i Oslo og på Utøya ikke har funnet sted. 22. juli 2011 var utvilsomt den mørkeste dagen i norsk etterkrigshistorie. Bildene av Oslo sentrum forvandlet til en krigssone var ille nok. Og enda verre blir det nå som omfanget av grusomhetene på Utøya virkelig begynner å gå opp for oss.

Jeg fulgte nyhetsdekningen av saken i hele går kveld. Først på NRK og TV2, etter hvert også på BBC og CNN. Det må vel være første gang internasjonale nyhetskanaler har løpende rapportering med Norge som eneste sak.

Etter hvert slo det meg imidlertid hvor bakpå selv velrenommerte kanaler som BBC og CNN var. Mens norske medier for lengst hadde slått fast at gjerningsmannen var en nordmann, tviholdt de utenlandske kanalene fortsatt på teorier om al-Qaida og islamistisk terrorisme. Mulig CNNs "sikkerhetspolitiske ekspert" hadde innblikk i Washingtons innerste sirkler. Men når det gjaldt resten av verden, var hun fullstendig på jordet.

Slik er det vel alltid. Alt man hører på nyhetene er sant. Med unntak av de sakene man vet litt om fra før.

Hm, nå gjør jeg visst det der igjen: "Betrakter" i stedet for å "oppleve". Men det burde vel være unødvendig å si at disse begivenhetene går like mye inn på meg som på alle andre. Selv om jeg altså ikke har lyst til å skrive så mye om det.

Og når alt kommer til alt, er det kanskje "bra" at gjerningsmannen viste seg å være norsk. Et terrorangrep med internasjonale forgreninger hadde nok tross alt vært enda mer traumatiserende. Det bor gærninger i alle land, og det var vel bare et tidsspørsmål før det dukket opp en som var gæern nok til å utføre en slik ufattelig handling også her i lille Norge.

Fienden er ikke en av "dem". Han er en av "oss". Selv om landet nå er i sjokk, kan dette forhåpentligvis på sikt være med på å styrke og samle oss ytterligere.

Språklig tabu

2011-07-19T17:54:00.011+02:00

Det fins en rekke ord og uttrykk som jeg anser som åpenbart rasistiske og aldri selv ville ytre, verken i dagligtale eller her i bloggen - ikke en gang som eksempler...

Samtidig fins det visse etniske betegnelser som jeg personlig alltid har opplevd som fullt ut akseptable, men som noen i dag tydeligvis mener ikke har livets rett. For 15-20 år siden var det f.eks. helt greit å bruke ord som "neger" og "sigøyner". Nå fins det imidlertid dem som mener de er "rasistiske".

Personlig må jeg innrømme at jeg blir litt trassig når folk forsøker å fortelle meg hvilke ord i mitt vokabular som jeg kan og ikke kan bruke. Så lenge jeg selv ikke legger noe negativt i ordene, forbeholder jeg meg også retten til å bruke dem!

Like før ferien hadde vi en liten diskusjon på arbeidsrommet. En kollega reagerte på at vi andre omtalte thaidamer som "thaidamer". Etter hennes mening kunne dette uttrykket skape uheldige assosiasjoner. Personlig ser jeg ikke problemet. De er "thai", og de er "damer". Hva kan være galt i å kalle dem "thaidamer" da?

Hvis enkelte får dårlige assosiasjoner av visse ord, bør vel det være deres problem, ikke oss andres (eller thaidamenes). Det er vel dessverre noen som legger noe nedsettende i et ord som "jøde" også. Burde man dermed erstatte det med et annet ord? Selvfølgelig ikke. Rasisme ligger i holdninger, ikke ord.

I-landsproblematikk

2011-07-17T01:53:00.023+02:00

Her om dagen kjøpte jeg et brød. Holdbarhetsdatoen var satt til midten av neste uke, men allerede nå har det begynt å mugne!
I går flyttet jeg høyttalerne på stereoanlegget slik at lyden skulle bli enda bedre. I den forbindelse måtte jeg skjøte på høyttalerkablene. Jeg vet ikke hva som gikk galt, men nå er lyden verre enn noensinne!

Dette er de to problemene som opptar meg mest akkurat nå. Faktisk er dette de eneste problemene som opptar meg akkurat nå. Og likevel bruker jeg uforholdsmessig mye energi på dem begge.

Kanskje bør dette være en tankevekker? Noen har en gang sagt at den som mangler alt, har én bekymring. Mens den som har alt, har tusen bekymringer...

Jenter og sånn

2011-07-14T19:51:00.025+02:00

Rart, det der. Gjennom hele oppveksten legger sosiale normer og konvensjoner opp til at man skal like jenter. Og slapp av - ingen fare! Jeg har alltid likt dem, jeg. Og jeg tror faktisk ikke det bare skyldes et konformt ønske om å gjøre folk til lags.

Men på et eller annet tidspunkt skal man liksom slutte å like "jenter". I stedet skal man bare fokusere på Kvinner. Damer. Donnaer. Fruentimmer. Akkurat som om man skulle slutte å like Donald, godteri og tivoli bare fordi man er blitt "voksen".

Menn som liker jenter, er "gamle griser". Mens damer som skaffer seg en toyboy, "realiserer" seg selv. Jeg husker et intervju med en av våre "krimdronninger", hvor hun snakket varmt om livet som "cougar". Selv holdt jeg på å kaste opp. Kall det hva du vil! I mine øyne er du fortsatt bare ei gammal røy!

(Tør jeg tippe at dette er et utslag av vulgærfeminisme; tesen at kvinner skal få gjøre som de vil, og menn gjøre som kvinnene vil? Etter flere tusenår under patriarkatets åk skal endelig rollene reverseres. Vel, over mitt patriarkalske lik!)

Men jeg fjerner meg visst fra emnet. Alt i alt har jeg altså stor sans for det smukke kjønn. Selv om erfaringene ikke alltid har vært udelt positive.*

I 20-årene rotet jeg meg f.eks. påfallende ofte opp i bondetupper fra flatbygdene, som tydeligvis forventet at kjæresten skulle være like harry som gutta hjemmefra. Hvis ikke, var det åpenbart noe galt med deg. Verd å nevne er også affæren med Gærne Gunhild, en - hm - intens ung dame som ga deg følelsen av å være med i en fransk film. Men selv om litt amour fou ikke er å forakte, fant jeg fort ut at jeg ikke hadde nerver til den slags.

Etter fylte 30 bestemte jeg meg følgelig for å gi hjemlandets jenter på båten. Og selv om romantikken i de følgende årene opplevde en viss nedgang i kvantitet, vil jeg si at kvaliteten økte tilsvarende. I et californisk hageselskap for ganske nøyaktig ti år siden (merkelig hvor mange tiårsjubileer vi har denne måneden...) fant jeg tonen med en flott og smart amerikanerinne. Og i senere tid har jeg jo pleid forbindelsen med en asiatisk skjønnhet...

Alt i alt har det vært spennende kontakter på tvers av flere kontinenter. Men fortsatt er det jo tre-fire verdensdeler som ennå ikke er dekket. Så vidt jeg husker, har ingen kjærester vært fra Afrika, Latin-Amerika, Oseania eller Antarktis. Heldigvis er jeg ingen ihuga komplettist.

* Her snakker jeg om romantiske forbindelser. 99 prosent av mine kvinnelige bekjentskaper har tross alt "bare" vært venninner. Og der har jeg virkelig ingenting å klage på!

Relaterte innlegg:

På plakaten

Romantiske rundkast

Superserier

2011-07-12T13:28:00.011+02:00

Noen av mine første store leseopplevelser var tegneserier. For det meste gikk det i Donald - med enkelte innslag av Asterix og Lucky Luke etter hvert.

En annen type tegneserier, som vel er særlig populær i sjangerens hjemland, er historier med superhelter. Selv har jeg aldri hatt særlig sans for figurer med underbuksa utenpå trikåen. Da syns jeg det egentlig er vel så realistisk med snakkende ender i matrosdress...

Følgelig er det også sjelden jeg gidder å se filmer basert på disse seriene. Jo da, jeg så vel et par Supermann-filmer på 70- og 80-tallet. Og noen av filmene med Batman har jeg vel også fått med meg. Men stort sett lar jeg slike produksjoner seile sin egen sjø.

Da filmen om (den blinde) superhelten Daredevil nylig gikk på tv, tok jeg likevel en titt. Og selv om jeg ikke så hele filmen, fikk jeg likevel et klart inntrykk av at dette var sørgelige greier. Sånn må det vel gå med Ben Affleck i tittelrollen. Et stilig skall med ingenting inni.

Men kort etter dukket også filmatiseringa av den den episke superheltserien Watchmen opp på skjermen. Og det må sies at den faktisk fanget interessen selv hos oss med sunn skepsis til sjangeren. Her fikk vi liksom litt mer enn masse digitale effekter. Plottet i seg selv er ganske komplekst, og personene atskillig "dypere" enn det jeg forbinder med tradisjonelle superhelter.

Fra før kjente jeg til Watchmen bare av omtale, men etter å ha sett filmen gikk jeg faktisk også til anskaffelse av den originale tegneserien (12 kapitler fordelt på drøye 300 sider). Noe som har slått meg under lesinga, er fellestrekkene mellom film og "grafiske romaner" som Watchmen. Begge sjangrer baserer seg på et vekselspill mellom tekst og bilde. Iallfall i slike tilfeller vil jeg hevde at tegneserier faktisk kan være kunst.

(Jeg oppdaget forresten nettopp at Watchmen har samme opphavsmann som den dystopiske tegneserien Ⓥ for Vendetta - som jo også nylig ble omtalt i denne bloggen. Denne Alan Moore virker som en interessant fyr.)

Gratulerer med dagen, Sør-Sudan!

2011-07-09T01:04:00.003+02:00

Velkommen som FNs 193. medlemsstat! Måtte dere heretter føle dere frie i deres eget land. Lykke til videre!

California Dreamin'

2011-07-07T21:12:00.003+02:00

Først og fremst: Gratulerer til broder'n og svigerinna med deres 10 års bryllupsdag!

Jeg husker fortsatt godt begivenhetene rundt bryllupet. Selve vielsen fant for sikkerhets skyld sted på en californisk sandstrand like ved Golden Gate Bridge! Og i dagene før og etter seremonien fikk jeg hyggelig og lærerik guiding i San Francisco og omegn av brudens venninne. Blant annet besøkte vi Berkeley-universitetet og vandret i imponerende redwood-skoger.

Den andre uka inviterte noen venner av broder'n meg med på en biltur ned langs Highway 101. I løpet av en uke var vi innom en rekke byer på Vestkysten, selvfølgelig inkludert Los Angeles. Her besøkte vi blant annet Universal Studios' spektakulære fornøyelsespark i Hollywood. Er det noe amerikanerne kan, så er det underholdning! Vi tok også en tur gjennom Nevada-ørkenen, til glam-oasen Las Vegas - et mekka for alle med sans for fyll, spill og hor. Om enn ikke for meg.

Egentlig hadde jeg tenkt å dra hjem igjen etter to uker, men på grunn av visse uforutsette romantiske rundkast ble oppholdet forlenget til det dobbelte. Alt i alt ble juli 2001 en av de mest begivenhetsrike og minneverdige månedene jeg kan huske. (For ti år siden var denne bloggen ikke en gang påtenkt. Derfor kan man kanskje se på dette innlegget som en liten oppsummering av mine californiske opplevelser - ti år etterpå.)

Født 4. juli

2011-07-04T00:30:00.004+02:00

Forrige uke tok jeg en aldri så liten opprydning i bokhylla. I en av bøkene fant jeg et lite kort. Dette hadde tydeligvis vært en gave fra fader'n på 30-årsdagen min. Han hadde ikke skrevet så mye, bare noen ord om hvordan han selv opplevde den spesielle dagen 30 år tidligere.

Nå er vi vanligvis ikke så uttalt sentimentale i vår familie, så hilsenen var holdt i en nokså nøktern tone. Takk og pris! Likevel var det litt rørende å lese disse håndskrevne linjene på ny, tretten år senere.

Apropos fødselsdager; dagens dato er forresten fader'ns bursdag. Gratulerer med dagen!

Sofa So Good

2011-06-30T20:36:00.006+02:00

Den siste tida har jeg vært bortimot blakk. Stor var derfor gleden da feriepengene nylig dumpet inn på kontoen. Omtrent samtidig sendte dessuten Aschehoug meg noen kroner i royalty for ordboka jeg nesten hadde glemt. Og plutselig var jeg rik igjen. En god følelse.

Med slunken lommebok har det blitt dårlig med nye innkjøp til leiligheten. Men når økonomien nå på ny var styrket, bestemte jeg meg for å prøve å finne meg en sofa.

Timingen var perfekt! Da jeg stakk innom Skeidar for å se meg litt rundt, viste det seg at de nettopp hadde startet sommersalget. Og da en av sofaene jeg allerede i lang tid hadde siklet på, plutselig var satt ned med 30 prosent, var det bare å slå til.

Nå er vidunderet på plass i stua. Jeg syns faktisk det begynner å bli ganske stilig her. Nå mangler det bare et stuebord og litt annet småtteri, så kan jeg med god samvittighet invitere venner og bekjente til innflyttingsfest i mitt stadig mer smakfulle hjem.

Relaterte innlegg:
En møbelmontørs memoarer
Hvitt og brunt i Torgnys villa

Østmarka kaller

2011-06-27T08:50:00.015+02:00

Når det blir mildere i været, får jeg gjerne litt dårlig samvittighet. Motvillig innser jeg at man strengt tatt burde røre litt mer på seg. Ikke minst når man nå har fått Østmarka som nærmeste nabo.

Derfor har jeg omsider fått ut finger'n og tatt noen løpeturer i omegnen. Sist gang løp jeg bokstavelig talt sålene av meg! Egentlig like greit. Da kan man med god samvittighet bytte ut sine gamle Asics fra 1992.

Det er bare å konstatere at stiene rundt Nøklevann er atskillig mer pittoreske enn en runde rundt Voldsløkka. Det beste ved disse løpeturene er nok likevel å være ferdig med dem! Å svett og andpusten kjenne at kroppen faktisk har gjort en innsats.

På veien hjem igjen føler man seg lett i hode og hjerte. Naboens hage dufter bedøvende av sjasmin, og man husker hvordan det var å være 16 og "tilfeldigvis" legge kveldsturene forbi huset til May-Helen. Eller Gry-Jeanette. Eller Linn-Therese.

Relaterte innlegg:
I vinterlandet
Så samles vi på Sognsvann
Doft av syrener och jasmin

Skoleslutt og feriestart

2011-06-24T13:00:00.017+02:00

Siste skoledag! Hurra! Men litt trist også. Bu-hu!

Tradisjonen tro hadde klassen avslutningsfest med mye god mat fra diverse hjemland. Sånt er alltid koselig. Dessuten er dette en fin måte for både elever og lærer å vise hvor stor pris vi har satt på den tida vi har hatt sammen.

I de tre årene jeg har jobbet på Skullerud, har elever naturlig nok kommet og gått. Men denne gang forsvant også den siste eleven som har fulgt meg jevnt og trutt hele veien. Det føltes liksom litt ekstra vemodig å ta farvel med henne. Men det er jo alltid bra at elever kommer seg videre i livet. Lykke til, Mona! Og alle dere andre!

Klassen jeg har hatt i år har hovedsakelig bestått av overgangselever og/eller elever med avsluttende eksamen før sommerferien. Derfor er det nok denne gang ekstra mange jeg ikke vil se igjen neste skoleår. Men minnene om disse flotte folka vil alltid være der. Tusen takk til alle elever* som har gjort jobben til en sann fryd!

*Abdiwali, Afia, Aisha, Ali, Amane, Amjad, Antonio, Ary, Ashifa, Basima, Bushra, Endah, Etenesh, Farah, Fatemeh Kh, Fatemeh R, Fozia, Hina, Imran, Iveta, Jintana, Kameta, Kasim, Kat, Kausar, Kim, Koy, Lan, Latha, Leila, Liyou, Luisa, Maria, Mariam, Mary, Maryeum, Miftahi, Milkeessoo, Miralis, Mona, Muhammad, Nafisa, Nga, Noura, Qi Qi, Rabih, Rana, Rifat, Roobleh, Saber, Sadio, Samia, Sharanjit, Shpend, Sobia, Suganthy, Supree, Tanzila, Uzma, Vincent, Yang, Ying + alle jeg har glemt i farta + alle fra Smedstua og Berlitz.

Relaterte innlegg:
Bittersøt sommerfest
God sommer, Skullerud

Filmtajm

2011-06-18T21:24:00.048+02:00

Av årsaker jeg kan komme tilbake til, har det blitt en del reiser til Statene i det siste. Turene over dammen har ofte vist seg både lange og langtekkelige, men heldigvis byr flyselskapene på lødig underholdning under overfarten.

Til vanlig er jeg ingen stor cinéast. Men på disse turene slår jeg gjerne tida i hjel med en film eller tre. Vanligvis faller valget på lettbent underholdning av typen action, adventure eller animasjon. Filmer som krever minimalt med hjerneaktivitet. Jeg er litt enkel sånn.

På 80-tallet pleide NRK å avslutte lørdagskvelden med en "nattfilm". Da satt gjerne family'n samlet foran tv-skjermen. Disse lørdagsfilmene varte ofte til godt over midnatt, og som regel var jeg den eneste som holdt meg våken helt fram til rulleteksten. (Og selv jeg måtte gi tapt fem timer ute i 2001...)

Nå har man litt flere kanaler å velge mellom. F.eks. viser gratiskanaler som TMC og TV2 Filmkanalen en rekke filmer hver eneste dag. Mange av dem er ikke så aller verst, heller. Siden kveldene ikke alltid er like begivenhetsrike, har jeg i senere tid prøvd å bli litt flinkere til å nyttiggjøre meg dette tilbudet.

Akkurat som under de transatlantiske overfartene har jeg nok generelt en forkjærlighet for action av typen Die Hard og Jason Bourne. Michael Clayton (2007) er også en thriller etter mitt hjerte. Et godt eksempel på at man kan oppnå spenning og intensitet uten masse skyting og eksplosjoner.

Nylig rullet også 80-tallets "cyborg-klassikere" Terminator og RoboCop over skjermen. Særlig den sistnevnte er jo ultravoldelig, og vanligvis er jeg ikke særlig begeistret for vold, verken i virkeligheten eller på lerretet. (Filmen Face/Off (1997) har tydeligvis en høy stjerne blant mange actionentusiaster. Men da jeg i sin tid så den, virket den altfor kynisk for min smak.)

Likevel har jeg faktisk sans for RoboCop. Her drepes det tross alt ikke fullstendig for fote. Dessuten går den verste volden stort sett utover dem som "fortjener" det. Og selv om animasjonsteknikken strengt tatt minner mer om 30-tallets King Kong enn dagens data-animerte spesialeffekter, er roboten ED-209 fortsatt kjempeskummel. YOU HAVE 10 SECONDS TO COMPLY! Jammen bra han har trøbbel med trapper.

Som regel foretrekker jeg filmer som får meg til å lene meg framover i setet (thrillere) framfor dem som får meg til å hoppe bakover (grøssere). Jeg liker generelt ikke å bli skremt. Fortsatt vegrer jeg meg for å se slasher-klassikere som Fredag 13. og Halloween. (Selv om de antakelig ikke er fullt så skumle som jeg innbiller meg.)

Men jeg tok da nylig sjansen på å se den klassiske grøsseren The Haunting (1963). Dette er en skrekkfilm mer etter min smak, hvor grøssene er mer basert på (para)psykologi enn bø!-effekter. Og uten at spesialeffektene tar fullstendig av mot slutten (det såkalte Poltergeist-syndromet...). Muligens tidenes beste spøkelsesfilm. "Hvis det ikke var du som holdt meg i hånda, hvem var det da...?!" Brrr.

I tillegg til disse ganske "brede" filmene fins det imidlertid også en del "smalere" filmer som av en eller annen grunn appellerer til meg. De vil nok aldri komme på filmviternes lister over "tidenes beste filmer".* Men de skårer ofte høyt på min liste.

Donnie Darko (2001) er en slik film. Vel kan den virke sær og surrealistisk med sine mystiske visjoner av demoniske kjempekaniner og filosofiske diskusjoner om tidsreiser. Men likevel er det noe ved denne filmen som fascinerer meg.

Konklusjonen må være at det faktisk går en del interessante filmer på tv. Man må bare være litt selektiv.

* Den vil uansett alltid toppes av Citizen Kane - som jeg personlig alltid gjesper meg gjennom. (Men så har jeg da heller aldri studert filmvitenskap...)

Relatert innlegg:
TV-aksjon

Oss pinsevenner imellom

2011-06-13T14:23:00.006+02:00

Det er pinse. Hurra! Nok en obskur høytid som gir oss alle en kjærkommen langhelg!

Jeg har en flott venninne. Søt, snill og smart. Og dypt religiøs. For en stund siden lånte hun meg en roman hun mente jeg absolutt burde lese. William Paul Youngs "Skuret" (2007) handler om en fyr som opplever at dattera hans blir bortført, og som deretter synker ned i "den store sorgen". Vendepunktet skjer da han møter Gud i et skur.

Og nå må jeg dessverre være slem. I mine øyne er dette dårlig skjult Jesus-propaganda. Med et språk på høyde med Det Bestes bøker. Jeg vet at jeg burde bli dypt berørt av den tragiske beretningen om den bortførte jenta og hennes fortvilte familie. Men etter hvert som de flommende tårene og sjelerevnende hulkene tar fullstendig overhånd, klarer forfatteren faktisk det mesterstykket å gjøre meg irritert over den stakkars faren: Det var da en jævla gnåling. Ta deg sammen da, mann! Leit med dattera di, men det fins tross alt folk som har det mye verre enn deg!

Etter hvert mottar hovedpersonen et mystisk brev som inviterer ham til et møte i tidligere nevnte skur. Der treffer han tre personer som selv jeg skjønner ganske umiddelbart er ment som bilder på Treenigheten: Gud Fader personifisert av en raus og romslig negerdame (ikke én Big Mama-klisjé er spart!), Jesus i form av en krokneset jøde med hang til spaserturer på vannet, og en flyktig og alveaktig asiat i rollen som Den Hellige Ånd. Sammen er disse etniske stereotypene med på å gi hovedpersonen stadig større forståelse for kristendommens fortreffelighet.

Mystiske brev. En puslete protagonist som får innsikt i Sannheten ved hjelp av en genius allvitende inntil det arrogante. Og det hele servert i et flatt og fantasiløst språk. Lyder ikke det hele merkelig kjent? Jo, dette må være Jesus-folkas svar på Sofies verden!

Jo mer man leser, jo tydeligere blir det at forfatteren skriver for menigheten - bokstavelig talt. Jeg kan godt forstå hvorfor denne romanen er blitt en hit i kristne miljøer. Men for min del er nok dette en menighet jeg aldri kommer til å melde meg inn i.

(I en freidig fraskrivelse i forordet står det forresten at hvis det skulle vise seg at leseren ikke kan fordra boka, er det bare fordi den ikke ble skrevet for ham. Med andre ord, skyld deg selv!)

Uansett - god pinse, alle sammen! Med eller uten tungetale.

Våryr

2011-06-11T19:41:00.004+02:00

Mai bød på usedvanlig herlige og solfylte dager, mens juni foreløpig har vært av det mer regntunge slaget. For min del gjør ikke det så mye. Det er i regnvær Torgny trives som best.

Jeg har som vanlig tilbrakt noen lørdagsettermiddagstimer i sentrum. Himmelen var perlegrå som i et Constable-maleri, og det lå yr i lufta. Egentlig hadde jeg tenkt å ta en tur langs Akerselva. Av en eller annen grunn minner dette området meg om den engelske landsbygda. Særlig på regnfulle dager. Antakelig har jeg vært herr Vann Rotte fra Det suser i sivet i et tidligere liv.

I stedet havnet jeg imidlertid på Rådhusbrygga, som viste seg å være spesielt maritim for anledningen. I et kjempemessig telt var det servering av all slags sjømat, mens Det norske sjømannskor sang fra scenen utenfor. Det hele ble imidlertid litt for folksomt for min smak, så jeg stakk heller innom fiskedisken på ICA og kjøpte tre herlige, varme koljekaker.

Etter hvert tiltok regnet, og bleikingene begynte å løpe i ly. Selv trakk jeg bare hetta over hodet og ruslet videre. Jeg tror til og med jeg nynnet litt. Paradoksalt nok gjør regnvær meg ekstra lett til sinns. Det er noe befriende i å vandre gjennom sølepytter i nesten folketomme gater mens dråpene slår mot ansiktet. I love regn!

Relaterte innlegg:
Elementenes crescendo
Regn, regn, kom til meg

Relatert motinnlegg:
Været og sånn

"Formfulle modeller"

2011-06-09T14:51:00.005+02:00

Jeg har ikke akkurat for vane å lese moteblogger. Men da VG-Nett hadde en lenke illustrert med tre veldreide damer, kom jeg i skade for å klikke meg fram til en artikkel om "formfulle modeller". Vogue har visstnok "provosert" med en "omdiskutert" forside prydet av såkalte "plus size"-modeller. I artikkelen nevnes det også at Prada nylig brukte "formfulle" modeller på catwalken, selv om det er "klart ikke alle vil omfavne dem" [sic!].

Selv må jeg innrømme at jeg kan styre min begeistring for smellfeite dundrer (i likhet med radmagre beinrangler). Men hvis disse damene er å anse som "store" modeller, lurer jeg virkelig på hva som er "normalt" i dette miljøet. Jeg blir iallfall ikke "provosert" av dem. (Selv om jeg syns det er litt underlig at de har valgt å gå på kafé i bare undertøyet.)

I samme artikkel nevnes det dessuten at Vogue tidligere har "provosert" med en utgave bestående av kun svarte modeller. Hva?! Er det mulig?!? Jeg er i sjokk!!!

Ærlig talt! Er disse motefolka helt sjuke i hue?

Relaterte innlegg:
Monica meravigliosa
Bella Bellucci

Konger og kjendiser

2011-06-07T14:51:00.023+02:00

Forrige uke var noen av elevene våre på en utflukt til Bygdøy. De må sies å ha fått full valuta for pengene. Det viste seg nemlig at kongeparet hadde bestemt seg for å ta turen dit samtidig. For mange av elevene bleknet nok besøket på Sjøfartsmuseet noe i sammenlikning med møtet med Deres Majesteter.

Under et besøk i Göteborg for mange år siden opplevde jeg faktisk noe liknende. Jeg satt og slappet av nede ved havna da noen Secret Service-aktige typer dukket opp. Og noen minutter senere kom Kungen og daværende statsminister Göran P ruslende forbi meg og en rekke oppglødde göteborgsbor. "Titta! Det är Kungen!"

Da jeg fortalte om denne begivenheten til mine svenske venner senere på dagen, gikk de ut fra at dette hadde vært stor stas for norrmannen. Men sant å si brydde jeg meg ikke noe særlig. Ja vel, så passerte landets statsoverhode og regjeringssjef noen meter unna. Og hva så?

Noen ganger lurer jeg på om jeg rett og slett mangler "Se & Hør"-genet. Kongestoff og kjendissladder interesserer meg faktisk minimalt. Selv på venteværelset til tannlegen. Mulig jeg er så sosialdemokratisk inntil det anarkistiske at jeg oppriktig føler at disse folka ikke er bedre, viktigere eller mer interessante enn noen av oss andre dødelige.

Uten å ville framstå som en rødglødende republikaner kan jeg virkelig ikke forstå hvordan noen kan se på monarkiet som noe annet enn en total anakronisme i et moderne demokrati. Jeg gidder ikke en gang å forklare hvorfor. I hold this truth to be self-evident. Bevisbyrden burde ligge hos monarkistene.

I Sverige hvisker man for tida om faren for en konstitusjonell krise. Men det verste som kan skje i denne forbindelse er vel strengt tatt avskaffelsen av monarkiet. Og hvori ligger "krisen" her? Noen hevder at vi bør beholde kongedømmet av "historiske årsaker", og fordi det "er mer stabilt enn en republikk". Jeg går ut fra at man da tenker på kaotiske regimer (hah!) som Island og Finland?

I Norge har kongehuset fortsatt forholdsvis sterk støtte. Men det er vel mest fordi det nær sagt aldri er knyttet til kontroverser - av den enkle grunn at når de kongelige uttaler seg, sier de stort sett ingenting. Hvor sårbar en slik statsform er, kommer imidlertid tydelig fram når statsoverhodet faktisk gjør eller sier noe dumt. (Eller som i vårt naboland: begge deler.) Det sier sitt at det kan oppstå en "konstitusjonell krise" bare fordi landets monark åpenbart ikke er den skarpeste kniven i skuffen.

For øvrig var alle enige om at det hadde vært en fin tur.

Wouldn't It Be Good?

2011-06-03T01:44:00.127+02:00

Ryktene sier at Nik Kershaw skal opptre i Oslo i aften. Vel, jeg vet ikke hvilket forhold dere andre har til mannen, men for min del vil han alltid være Stemmen fra 80-tallet. Mye fordi han hadde sine håndfull hits rundt 1984, og deretter trakk seg tilbake igjen. Dermed ble han for mange nærmest ikonisk for sitt tiår. (Beatles skjønte også det der. Stones ikke.) Og da elektronikaprosjektet Les Rythmes Digitales valgte å hyre Kershaw inn som gjestevokalist nesten 20 år senere, kunne Elektro Nik fortsatt skape en fornemmelse av 80-tall.

For mange vil nok den musikken man "oppdager" i tenårene, alltid framstå som "den beste". For min del falt tenårene sammen med 80-tallet. Og Nik Kershaw dukket opp omtrent samtidig med min gryende sans for pop-musikk som var litt "annerledes".

Nå er vel Nik ganske streit i forhold til de artistene som skulle bli - og forbli - mine favoritter noen år senere. Men det er likevel noe ved tekstene og melodistrukturene i låter som "Wouldn't It Be Good" og "The Riddle" som gjør ham litt mer interessant enn de fleste av hans samtidige popkolleger.

I motsetning til enkelte av mine jevnaldrende er jeg ikke blant dem som hevder at det bare var på 80-tallet man skapte god pop. Eller at all 80-tallsmusikk er bra. Tvert imot! Dette tiåret bød på uforholdsmessig mange band med seig sax og hatt på hodet. Dessuten avfødte det musikkhistoriens mest groteske misfoster - Modern Talking!

Likevel var det altså i dette tiåret jeg gjorde mine første - og største - musikalske oppdagelser. Via Facebook kom jeg nettopp over en liten pop-kviss: "Hva vet du om musikk fra åttitallet?" Og det er visst fortsatt ganske mye som sitter.

Det eneste spørsmålet jeg virkelig slet med, var tittelen på Duran Durans 2011-album. Og det er jo ikke en gang et ordentlig 80-tallsspørsmål. Saklig! (som vi ville si på 80-tallet). Mitt store bomskudd var imidlertid Suzanne Vegas gjennombruddslåt. "Luka" er kanskje den største hit'en, men den kom jo etter "Marlene On The Wall"..., resonnerte Torgny. Æsj!

V-staten

2011-05-29T15:14:00.006+02:00

ORD FOR DAGEN:
Synkronisitet: Sammenfall av flere begivenheter som synes innbyrdes relatert, men ikke har noen klar kausal forbindelse.

Macho-kanalen MAX har sjelden noen særlig appell til undertegnede, men det hender at de viser noen gode filmer. I går sendte de f.eks. den "dystre framtidsvisjonen" V for Vendetta, hvor England er blitt forvandlet til en blanding av Tyskland på 30-tallet og Fremskrittspartiets våte drøm: Et samfunn hvor alle som er "annerledes" (homser, muslimer, regimekritikere...) er "farlige" og må tilintetgjøres.

Samme kveld viste nyhetene en reportasje fra Moskva, hvor aktivister i en Pride-parade ble angrepet av homofobe snauskaller. Politiet gjorde ingenting for å beskytte dem - tvert imot, de var selv med på å arrestere og banke dem opp. Dette er som kjent også landet hvor regimekritisk journalistikk er forbundet med livsfare. V-staten finnes allerede - sågar i et av våre naboland!

"People should not be afraid of their governments - governments should be afraid of their people."
(V for Vendetta)

Europas syke menn

2011-05-28T01:12:00.032+02:00

Hitler, 1944

Mladić, 1995

Relatert innlegg:

Diktatorenes fall

Sur gubbe 2: Vikartyranniet

2011-05-27T14:04:00.018+02:00

På skolen der jeg jobber har vi en del vikarer som stepper inn når de "ordentlige" lærerne er borte. Disse er ofte ufaglærte og mangler derfor noe av de fast ansattes faglige kompetanse. Men det betyr jo ikke at de ikke kan gjøre en (minst) like god jobb.

Ett sted går likevel grensen. Under en lunsjpause nylig kom en av mine faglærte kolleger i skade for å bruke et faglig uttrykk som tydeligvis var ukjent for noen av vikarene. Og da fikk hun straks høre at de ville ha seg frabedt ord de ikke forsto.

Ærlig talt! Hvis arbeidsplassens ufaglærte skal få diktere på hvilket nivå den faglige diskusjonen skal føres, hva blir det neste? Tvangsproletarisering av intellektuelle?

Relatert innlegg:
Dumme damen

Sur gubbe 1: Hasjhuer

2011-05-25T22:33:00.014+02:00

Denne går til alle hasjhuer der ute (og da mener jeg virkelig "der ute"). Folk må få røyke hva de vil. Jeg bryr meg ikke - så lenge de ikke bryr meg. For å si det med Ole Paus: "La folk være som de er / bare de ikke er det her".

Men, folkens! Slutt å propagere livsstilen deres overfor oss kjipe streitinger. Ja vel, så er kanskje ganja - i motsetning til f.eks. alkohol - et naturprodukt (eller "skapt av Jah", som dere sikkert ville si). Men det samme gjelder som kjent hvit fluesopp.

The Irony Of It All, The Streets by Akira_s_back

Toppen av frekkhet

2011-05-18T15:54:00.020+02:00

Folk blir stadig frekkere. I dag opplevde jeg til min vantro at noen hadde slått seg ned på min egen balkong! Først da jeg dunket sint på ruta, gjorde de omsider mine til å pelle seg vekk. Makan til frekkhet! Riktignok viste det seg at det hele var en drøm. Jeg våknet like etterpå. Men likevel, da gitt. Jeg var ganske sur resten av dagen.

Nordmanns vis

2011-05-17T23:18:00.012+02:00

Pikers sko å kysse
Pattebarn å dysse
Var ei Nordmanns vis
Med en halvt avhugget hage
Sin venninnes kyss at tage
Det var Nordmanns vis

(Claus Frimann)

Relatert lenke:
NRK Gull: Og fjellene selv roper høyt hurra
(En dekonstruksjon av norsk kraftpatriotisme)

Til seters

2011-05-16T20:41:00.009+02:00

For en stund siden hadde NRK uventet suksess med en "live"-overføring av hele togturen langs Bergensbanen. Nylig gjentok de suksessen med en tilsvarende minutt for minutt-sending fra Holmenkollbanen.

Selv tror jeg ikke jeg har tatt denne turen siden kong Olavs dager. Men dette programmet må ha inspirert meg, for nå på lørdag bestemte jeg meg for å gjenoppleve denne togturen.

Jeg kunne ikke ha valgt en verre dato! Som ved en skjebnens ironi viste det seg at dette jo var dagen for både Holmenkollstafetten og russens landstreff på Tryvann! Det jeg hadde tenkt skulle bli en trivelig, uformell utflukt, ble i stedet en stressende opplevelse på et tog fullstappet med russ og stafettdeltakere. (Pluss maniske snørrunger med russekort i blikket.)

Da toget omsider nådde endestasjonen på Frognerseteren, kunne jeg endelig puste ut. Og da viste det seg at turen tross alt hadde vært stevet verdt. 470 meter over havet hadde man praktfull utsikt over hele byen. Jeg begynte å rusle litt nedover, forbi russens treff med dundrende tekno, inn i Nordmarkas stillhet, og befant meg etter hvert ved Holmenkollanlegget, med sin verdenskjente løype og ditto hoppbakke.

(Idet jeg passerte Frognerseteren restaurant, fikk jeg forresten en déjà vu-opplevelse fra en familieutflukt i barndommen. Den gang var jeg sikkert bare sur og ville hjem. Men nå syntes jeg det var et hyggelig gjensyn.)

Ingenting skjer tilfeldig. Antakelig må jeg subliminalt ha fått med meg at Holmenkollen var "i vinden" denne lørdagen. (Men jeg tror ikke at jeg en gang underbevisst hadde noen planer om å luske i buskene ved Tryvann...) Og til tross for litt stress på veien opp, ble det likevel en hyggelig tur, hvor man fikk et gjensyn med noe som tross alt er blant hovedstadens største attraksjoner.

Hjertebank i Düsseldorf

2011-05-14T00:16:00.092+02:00

Er det mulig å
1) være hetero, 2) hate Idol, OG 3) digge EuroSong? Tydeligvis. Underlig skrue, denne Torgny. Av en eller annen grunn liker jeg Melodi Grand Prix. Ikke på grunn av musikken. Men til tross for den.

I ESC vil jeg alltid følge hjertet, ikke hjernen. Jeg gir blanke i om mine favoritter måtte ha null vinnersjanser. For min del vil de uansett være de moralske vinnerne. Med alle disse forbeholdene kommer her Torgnylands oppsummering av årets finale i Düsseldorf:

01. Finland: Paradise Oskar: Da Da Dam
Hippi-musikk om den lille gutten som bestemmer seg for å redde verden. Hadde denne låta deltatt i 1971, ville jeg kanskje ha syntes dette var lovlig naivt. Men i 2011 er jeg atskillig mildere stemt. Sympatisk og jordnært. Akkurat hva MGP trenger.

02. Bosnia & Hercegovina: Dino Merlin: Love In Rewind
Eldre herre akkompagnert av Balkans svar på et hillbilly-band med ompa-tendenser. Dette høres jo ikke særlig bra ut på papiret. Men det høres atskillig bedre ut på scenen.

03. Danmark: A Friend In London: New Tomorrow
Plagiatbeskyldninger til tross: Skal man først lage effektiv power-pop med trøkk, er vel ikke Danmarks bidrag det verste i denne verden.

04. Litauen: Evelina Sašenko: C'est Ma Vie
Svulstig Disney-musikal-pastisj. Tid for pissapause.

05. Ungarn: Kati Wolf: What About My Dreams?
Kveldens første eurodance-innslag. Plastic Not So Fantastic.

06. Irland: Jedward: Lipstick
Bros er tilbake! Sammen med brødrene Stoltenberg. Tegneseriefigurene John & Edward hopper og spretter rundt i rødt og hvitt og svart. Jeg burde hate dette. Men egentlig digger jeg det hele ørlitegrann. Det er iallfall første gang i kveld jeg gidder å heve det ene øyebrynet.

07. Sverige: Eric Saade: Popular
Der var den derre plastikkdiskoen igjen. Jeg har grublet lenge og vel på hvilken låt dette minner meg om. Og endelig kom jeg på det: Det er jo Lili og Susis gamle hit "Oh Mama" fra høy-åttitallet. Dette - sammen med glass-gimmicken som minner om et eller annet illusjonsnummer med David Copperfield - får meg til å like denne låta stadig mindre.

08. Estland: Getter Jaani: Rockefeller Street
Begynner med et litt interessant vers og rosa sirkusdame med tryllestav. Men så kommer plutselig refrenget. STAMP! STAMP! STAMP! STAMP! Deretter liker jeg ikke dette i det hele tatt.

09. Hellas: Loucas Yiorkas feat. Stereo Mike: Watch My Dance
Rapp og bouzouki i uskjønn forening.

10. Russland: Alexej Vorobjov: Get You
Hm. Kan ikke du bare DØ...?

11. Frankrike: Amaury Vassili: Sognu
Korsikansk tenorisme. Jeg har ikke mye greie på dette. Men det er sikkert utrolig flott. Får en sms fra brodern: "Mozart eller Mercury?" Vel, opera er det vel uansett. Men heldigvis ikke opera-ROCK.

12. Italia: Raphael Gualazzi: Madness Of Love
Velkommen tilbake, Italia! Dere har tross alt verdens vakreste språk. Bra dere velger å bruke det iallfall i halve sangen. Aristokattene møter forsoffen pianist med martinien innen rekkevidde.

13. Sveits: Anna Rossinelli: In Love For A While
Denne minner meg om den herlige hitten Yael Naïm hadde for noen år siden. Nynnbart refreng med komp fra akkustisk klaskebass. Enkelt og greit og ytterst sjarmerende. En absolutt Torgnyfavoritt!

14. Storbritannia: Blue: I Can
Boyband-reunions er visstnok en ny trend. Gud hjelpe oss!

15. Moldova: Zdob și Zdub: So Lucky
Balkanpønk. Jeg burde digge dette. Men det blir litt for mange inntrykk på én gang. Trompeter. Dummepetterluer. En dame på enhjulssykkel. Jeg har hodepine.

16. Tyskland: Lena: Taken By A Stranger
Mørk og mystisk Lena. Torgnymusikk par excellence!

17. Romania: Hotel FM: Change
Profesjonell pop som gjør akkurat det den skal: Fenge og svinge. Men den fenger og svinger ikke MEG! Brodern tekster: "Eit smil kan ikkje vara evig, veit du". Så sant, så sant.

18: Østerrike: Nadine Beiler: The Secret Is Love
Vekk meg når Whitney er ferdig.

19: Aserbaidsjan: Ell/Nikki: Running Scared
Gjennomført proff og smakfull opptreden. Så glatt og så hvitt at jeg burde hate det til helvete. Men dette nummeret har NOE (jeg vet ikke hva, som franskmannen sier) som berører meg.

20. Slovenia: Maja Keuc: No One
Dette er jo ikke direkte dårlig. Men likevel er nok dette et av kveldens bidrag jeg stiller meg aller mest likegyldig til.

21. Island: Sjonni's Friends: Coming Home
Sympatiske fyrer akkompagnert av et usynlig New Orleans brassband. Dette BURDE appellere til Torgny-instinktet. Men det blir liksom litt FOR mye feelgood og godlune, selv for undertegnede.

22. Spania: Lucía Pérez: Que Me Quiten Lo Bailao
Party, parasoll og piña colada. Ikke helt min stil, for å si det sånn.

23. Ukraina: Mika Newton: Angel
En vingestukket engel synger sterkt. Men det er sandartisten Sandy (eller hva hun nå heter) som stjeler showet. Faktisk i den grad at jeg tidvis glemmer å følge med på låta. Kanskje like greit.

24. Serbia: Nina: Čaroban
Kule kordamer. Fine farger. Jeg får plutselig følelsen av å se på Melodi Grand Prix i 1966. (For øvrig et av tidenes beste pop-år. Deretter gikk musikk og stil til helvete for de neste ti årene eller så.) Go, Twiggy!

25. Georgia: Eldrine: One More Day
Jf Slovenia. Rock, Nu-Metal, Goth Light, eller hva nå kidsa kaller det. Møtt med total likegyldighet i Torgnyland.

Dommen har falt. Europa har talt. Det var som pokker! Nå må jeg lære meg å stave til Aserbajdsjan. Men jeg kan leve med "Running Scared" som vinner. Den var absolutt ikke blant mine Top 5 favoritter. Men den var heldigvis ikke blant mine Top 5 hatsobjekter, heller.

Resultatet er som det ble. I Torgnylands Melodi Grand Prix kom Finland, Sveits og Serbia på en delt førsteplass. Med Lena som en bobler. Og takk gode Gud at vi forhåpentligvis aldri mer vil se programlederne Anke, Judith og Stefan igjen.

Uansett runder vi av med Portisheads bidrag til Melodi Grand Prix i 1965. Det bli'kke bedre enn detta.

Relaterte innlegg:

MGP 2010: Freske fraspark på Fornebu

MGP 2009: Moskvaprosessen

MGP 2008: Mot sydligere Beograder

Vandring langs vannet

2011-05-09T14:42:00.002+02:00

Kom mai, du skjønne, milde... Og vårens vakreste eventyr: Skolens utflukt til Østensjøvannet.

Som mangeårig medlem av turkomiteen var jeg temmelig forbistret da fjorårets utflukt utviklet seg til en veritabel snøstorm. I år gikk det heldigvis atskillig bedre. (Jeg hadde jo allerede sondert terrenget noen uker før med brodern og lille Bo.) Denne gang fikk vi oppholdsvær og til og med litt sol. Elevene virket fornøyde, og thaijentene flørtet spøkefullt med Lærer. Jeg tror alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Våren inspirerer generelt til flere friluftsaktiviteter. Snøen smelter, og folk kan omsider gjenoppta løpeturene i skog og mark uten risiko for å brekke lårhalsen. Nå har jeg jo til og med fått Østmarka som nærmeste nabo. Siden dette er den tida av året man lar stadig flere plagg falle, blir man inspirert til å gå ned noen ekstra kilo før man gjør sin sommerdebut i badedrakt og stråhatt.

I forlengelsen av dette har jeg dessuten tatt fatt på en aldri så liten slankekur. Den går stort sett ut på å drikke gjørme med sjokoladesmak dagen lang. For så vidt en ganske smertefri metode. Men det blir jo fort ganske kjedelig, da. Etter mindre enn ett døgn begynte jeg å drømme om skinkebiter (og jeg er ikke en gang noe særlig glad i skinke). Men på den annen side framstår nå en lettsaltet tomat plutselig som en liten delikatesse.

MMMBop-syndromet

2011-05-03T23:06:00.004+02:00

For en popmusikalsk feinschmecker fins det masse musikk man ikke liker. Men som regel kan man høre en annen vei, vente på at det går over, og deretter fortsette livet som om ingenting hadde skjedd.

Det fins imidlertid også en annen type møkkamusikk, av et atskillig lumskere slag. Den man ikke liker, men som likevel på djevelsk vis sniker seg inn under huden.

Mitt første møte med fenomenet var nok Hanson-hiten "MMMBop" på slutten av 90-tallet. En såpeglatt og forglemmelig bagatell - skulle man tro. Men likevel må det ha vært noe med den som trengte seg inn i hjernebarken og nektet å gi slipp. Så langt gikk det etter hvert at jeg måtte slå av radioen så snart jeg hørte de første taktene.

Senere har jeg ikke tenkt så mye på dette. Men i det siste har jeg begynt å oppleve dette fenomenet på ny. Avril Lavigne er en artist jeg som regel ikke bryr meg noe særlig om, verken positivt eller negativt. Dette er kommers pop som vanligvis går inn det ene øret og ut av det andre. Iallfall mine ører. Men det er noe med den seneste hiten hennes (jeg gidder ikke en gang å huske tittelen) som åpenbart har en viss MMMBop-effekt. Det samme gjelder dessverre Britneys nyeste singel.

Jeg kan formelig se hvordan låtskriverne og produsentene kynisk har brukt alle formler og triks for å lage en fæl, men fengende låt. Dårlige låter er irriterende nok. Dårlige låter man dessuten ikke klarer å få ut av hodet, er noe bortimot tortur!

Mange nordmenn er for tida patriotisk kry over produksjonsteamet Stargate som i senere tid har fått mye oppmerksomhet som mennene bak en rekke internasjonale hiter. Men etter min mening er dette ingenting å være stolt av. Dette er musikk laget av folk som antakelig ikke liker musikk i det hele tatt, men som bare ser det som et produkt man kan tjene penger på. Sånt provoserer pønker'n i meg.

Under andre omstendigheter ville slike folk antakelig være naturtalenter for utvikling av tortur og propaganda. De er pop'ens svar på Mengele og Goebbels!

Relatert innlegg:
Dropp rap & hip-hop!

Skapertrang

2011-04-30T20:57:00.010+02:00

Kunstnerens tolkning av Donald anno 1973

Jeg har alltid tenkt at mennesket er et skapende vesen. At vi i tillegg til å være homo sapiens, også er homo creans. Vis meg det småbarn som ikke liker å utfolde seg med papir og fargeblyanter!

Men kanskje har jeg tatt feil. Kanskje har vår skapertrang en tendens til å avta når vi blir eldre? Det ville i så fall være veldig synd.

For min egen del føler jeg iallfall at behovet for å skape ting fortsatt er til stede. Fortrinnsvis skapelsen av "åndsprodukter".*

Så lenge jeg kan huske, har jeg likt å tegne. Og for min del dabbet ikke interessen av så snart jeg kom i tenårene. Tegning - ikke minst produksjonen av tegneserier - var en av mine største fritidssysler til langt opp i tenårene.

Tegneserieproduksjonen ga dessuten utløp for et annet viktig uttrykksbehov, nemlig skriving. Allerede før fylte tolv hadde jeg forfattet en rekke udødelige "romaner". Og noen år senere prøvde jeg også ut min musikalske åre. Som følsom yngling kunne jeg sitte med kassegitaren på gutterommet og snekre søte, sære og såre sanger.

Per i dag kan det imidlertid se ut til at inspirasjon så vel som produksjon har avtatt noen hakk. Ikke minst fordi man omsider har innsett sine kunstneriske begrensninger. Jeg var nok egentlig aldri noe stort tegnertalent. Ikke var jeg vel noe særlig tess som låtskriver, heller.

Men skapertrangen fins der fortsatt. I sene aftenstunder føler jeg meg iblant en smule understimulert. Og det kan nok skyldes et savn etter den stimulerende opplevelsen det er å skape.

Slik sett må denne bloggen anses som et sjakktrekk. Selv om jeg kanskje ikke har så mange kunstneriske talenter, tror jeg faktisk at jeg har visse evner når det gjelder skriving. Derfor er Torgnyland en ypperlig måte å få utløp for sin skapertrang.

* De som har fulgt med i bloggen i det siste, har forstått at mer "praktiske" prosjekter - slik som å montere en bokhylle - ikke er min favorittgeskjeft. Og i disse tilfellene snakker vi vel forresten uansett mer om å bygge enn å skape.

Dagbla'bla

2011-04-29T08:22:00.001+02:00

Kilde: @Madsws på Twitter

Språklig sensasjon

2011-04-25T13:13:00.003+02:00

Jeg gjorde nettopp en banebrytende oppdagelse! Som kjent er norsk et av svært få vestlige språk med tonelag. Det er dette som gjør at f.eks. flertallsformene av "bonde" og "bønne" uttales ulikt: henholdsvis "bønder" (med tonelag 1) og "bønner" (med tonelag 2).

Men hva skjer hvis slike ord synges? Det var dette jeg nettopp testet ut. Og hva oppdaget jeg? Jo, synger man (f.eks. på melodien til "Lisa gikk til skolen") henholdsvis "Torgny liker bønder" og "Torgny liker bønner", skjer det noe ytterst interessant. Prøv selv!

(Ja, du har helt rett. Jeg har altfor lite å ta meg til nå i påskeferien...)

Relatert lenke:
Uttaleøvelser (99 år gammelt opptak av utvalgte tonelagspar)

Besøk av Bo og brodern

2011-04-22T20:11:00.009+02:00

Bypåske på balkongen til all ære. Men ti dager er ganske lenge. Særlig når ens sosiale liv i stor grad er knyttet til jobben. Til samvær med kolleger - og særlig med elever. Da kan selv døgenikttilværelsen bli litt ensformig i lengden.

Derfor er det alltid hyggelig å få besøk. Ikke minst av family'n. Og i dag fikk jeg mine første ordentlige gjester i den nye leiligheten. Da tok nemlig brodern turen fra Østfold sammen med min lille nevø Bo.

I løpet av ettermiddagen fikk vi bl.a. tid til en lang spasertur i herlig vårvær langs Østensjøvannet. Som medarrangør av skolens (v)årlige ekskursjon til dette området kunne jeg briljere med inngående kunnskap om så vel sothøner som bekkeblom... Men det lot til at lekeapparatene ved sørenden av vannet var vel så spennende. Og vel tilbake i kåken kunne guttane diskutere Shakira og Sjostakovitsj over en pizza - mens Bo lekte lystig med bilene sine.

Et kort, men veldig hyggelig langfredagsbesøk. Man trenger sånt iblant også.

Relaterte innlegg:

Påskehygge

Vinterferie i vesterled

Bo i Bergen

Påske på balkongen

2011-04-21T02:27:00.035+02:00

Den stille uke kom som påskekvelden på kjerringa. Ti dager er jo ganske mye, og jeg hadde opprinnelig tenkt å farte litt rundt i verden. Men som vanlig drøyde jeg litt for lenge, og slikt straffer seg alltid. Dessuten er jeg blakk.

Derfor blir det bypåske i år. Egentlig ikke meg imot. Særlig ikke når meteorologer og tabloider har lovt meg strålende vær i hele perioden.

Jeg flyttet jo inn i mitt nye rede for noen måneder siden, men det er først de siste par ukene jeg virkelig har kunnet nyte min nydelige balkong. Nå har jeg til og med satt ut litt møbler der ute. Riktignok bare en gammel solstol og et Ikea-bord til 39 kroner. Men det får holde foreløpig.

Balkong er digg. Man kan sløve på sofaen i stua, og så - to skritt senere - plutselig sitte ute i sola. Sånt passer utmerket for makelig anlagte einstøinger.

Man kan alltids flire litt av jenter som må sminke og pynte seg om de så bare skal ned til Marit`s kolonial for å kjøpe seg en liter mjælk. Men jeg er nok ikke stort bedre selv. Må liksom være litt presentabel hvis jeg skal ut og sole meg blant folk. Med privat balkong i toppetasje trenger man ikke å ta slike hensyn.

For nok en gang å la nostalgien ta overhånd: Å sitte i ettermiddagssola på sin egen balkong bringer tilbake minner fra barndommens somrer på Hvaler. Nå som da har man flott utsikt til smekre furutrær. Og når man går barføtt fra de kjølige flisene på balkongen til parketten i stua, får man litt av den samme fornemmelsen som da man løp over bergknauser og steinheller og inn på tregulvet på hytta.

Det eneste som mangler, er de søvnige blinkene fra fyrlykter utover i fjorden om kvelden. Men utsikt til en himmelhorisont full av blinkende stjerner er egentlig en helt grei erstatning.

Bursdagshilsen

2011-04-19T20:23:00.011+02:00

I dag kom nyheten om at Norges løpedronning måtte gi tapt i sitt livs viktigste kamp. Ikke en gang verdens sunneste kvinne var trygg for denne lumske sykdommen. For øvrig samme sykdom som tok fra oss moder'n i omtrent samme alder.

Dagens dato er forresten hennes bursdag. Hun ville ha fylt 80 år akkurat i dag. Så, for å parafrasere Pippi: Gratulerer med dagen, mamma uppe i himlen!

Relatert lenke:
Bittersøte bilder

Sex & Drugs & Videotape

2011-04-12T23:00:00.030+02:00

For drøye ti år siden diskuterte brodern og jeg popens utvikling gjennom 80-tallet. Vi var skjønt enige om at det var milevid forskjell mellom musikk fra henholdsvis begynnelsen og slutten av dette tiåret. Madness og Madchester tilhører jo to helt ulike perioder.

Men når det gjaldt musikken på 90-tallet, innså vi at vi enda ikke hadde utviklet noen klar bevissthet om tilsvarende utviklingstrekk i det tiåret vi knapt hadde forlatt. Sånn er det vel alltid. Man trenger litt distanse for å få det totale overblikket.

Min interesse for musikk er nok noe større enn det gjennomsnittlige. Og som man kanskje har forstått, er jeg dessuten ganske fascinert av musikkvideoer. En bra låt kombinert med en kreativ video gir liksom den estetiske opplevelsen en ekstra dimensjon.

På begynnelsen av 90-tallet hadde jeg nylig fått tilgang til MTV. (Og dette var på den tida da MTV faktisk viste musikk, og ikke bare søplete realityshow.) Som den musikkvideofantasten jeg var (og er), hadde jeg ofte videospilleren klar for å ta opp de mest interessante låtene.

I det siste har jeg børstet støvet av disse gamle VHS-kassettene fra tjue år tilbake. Mange av videoene har jeg ikke sett andre steder verken før eller siden - av åpenbare grunner. Mens andre er klassiske representanter for sin tid. Her finner man ambient house, bleeps & bass, shoegazing (med tremolo!), britpop og diverse andre sjangrer som nå er fullstendig avleggs, men som fortsatt framstår som interessante tidsdokumenter.

Det er dessuten tydelig at mange av disse videoene er laget på et budsjett som ligger milevis unna det vi ser i dagens kommersielle popindustri. (Data-animasjonene består som regel av det man kan presse ut av en Commodore 64 på en god dag...) Men dette har samtidig ført til en rekke kreative løsninger som iallfall gir meg vel så store kunstneriske opplevelser som dagens hyperproffe produksjoner.

Når jeg nå ser disse videoene med halvglemt indie-pop, konstaterer jeg at forskjellen mellom tidlig og sen 90-tallsmusikk har utkrystallisert seg atskillig tydeligere i bevisstheten nå enn for ti år siden. Dessuten bringer de tilbake minner om hva jeg en gang oppfattet som drømmedama: En blek, engelsk jente med brunt, bølgete hår (en slags krysning mellom Helena Bonham-Carter og Hermione Granger...). I mitt hode het hun Alison og var fra 1991.

Takk til Lush, Slowdive, Pale Saints, A.R. Kane, Boo Radleys, Chapterhouse, My Bloody Valentine, His Name Is Alive, They Might Be Giants, Pixies, Sundays, Cranes, Curve, Blur, Pulp, Suede, Carter USM, BAD, LFO, KLF, GTO, FSOL, Orb, Orbital, Shamen, Beloved, New Order, Sugarcubes og Saint Etienne. Og selvfølgelig Cocteau Twins. Alltid Cocteau Twins.

Torgnys eksklusive 90-tallsmiks

Relaterte innlegg:

Rave på Bjølsen

Tilbake til 90-tallet

Pump opp volumet!

I himmelen og på jorden

2011-04-05T19:44:00.025+02:00

Religiøse gærninger i Afghanistan slakter uskyldige pga. en religiøs gærning i USA. Og fortsatt mener noen at religion er et gode...

Elevene på norskkurset blir stadig flinkere, og synes særlig glade i klassediskusjoner. Ikke sjelden kommer samtalene inn på religiøse spørsmål, og da blir Lærer litt nervøs. Dette er jo et potensielt brennbart tema. I motsetning til verden for øvrig er heldigvis klassen fri for religiøse gærninger.

Nylig diskuterte vi religion vs. vitenskap, og før jeg visste ordet av det, var vi midt oppe i en drøfting av Guds eksistens - intet mindre. Et av gudsbevisene som flere av elevene brakte til torgs, var det "kosmologiske" argumentet: Analogt med at et bord, et hus eller et kunstverk er "skapt" (av en håndverker e.l..), må man også kunne slutte at planter, dyr, mennesker og hele universet har en "Skaper".

Personlig har jeg en god del innvendinger mot denne logikken. Men i klasserommet føler jeg ikke at det er min rolle å være part i diskusjonen. (Jeg prøver mer å fungere som en slags sokratisk fødselshjelper.) Og siden det for én gangs skyld lot til å være bortimot full konsensus i klassen, så jeg liten grunn til å spille Djevelens advokat...

* * *

Likevel må jeg si at jeg alltid blir litt forundret når antatt oppegående mennesker viser en slik hellig overbevisning om eksistensen av en metafysisk størrelse. Jeg forstår menneskets behov for undring og mystikk og erkjennelsen av noe større enn seg selv. Men selv syns jeg universet i sin uutgrunnelige uendelighet er vel så fascinerende som ideen om en skjeggete Allfader høyt der oppe i skyene.

Et av mine favorittprogrammer gjennom tidene er den populærvitenskapelige tv-serien "Kosmos", hvor Carl Sagan presenterte seerne for planeter, pulsarer, kvasarer og sorte hull. Nylig sendte NRK en liknende (mini-)serie: "Teorien om alt", som hovedsakelig tar for seg Stephen Hawkings bestrebelser på å finne én vitenskapelig teori som kan forene alle andre teorier. I sannhet et spennende tema, som ga meg litt av den gamle "Kosmos"-følelsen igjen.

Likevel er det ikke alt ved serien jeg har like stor sans for. Slik som Hawkings hang til å sette seg selv i fokus. Gjentatte ganger sammenlikner han seg med de virkelig store gutta i naturvitenskapens historie. F.eks. framheves stadig det faktum at han har samme professorat som Newton i sin tid hadde. Videre trekker man paralleller til Galileo i diskusjonen rundt Vatikanets reaksjon på hans teorier. Og ved en anledning snakker man sågar om hans "eureka-opplevelser" - som om han var en slags moderne Arkimedes.

Vitenskapshistorien vrimler av fargesterke karakterer. Jeg har ingenting imot historisk-biografiske anekdoter om Tycho Brahes gullnese og blæretrøbbel. Men slikt tar seg best ut når vedkommende har vært død de siste 400 årene. Når man forsøker å skape et liknende mytisk skjær rundt personer som fortsatt er blant oss, minner det derimot mer om usmakelig selvforherligelse!

Men emnet som sådant er spennende nok. Og konklusjonen er fortsatt: Hvem trenger religion når man har vitenskap?

Relatert innlegg:
Tilbake til stjernene

Relatert lenke:
Nett-tv: Teorien om alt (tilgjengelig i en begrenset periode)

Anti-Bio

2011-04-03T21:50:00.008+02:00

På nordiskstudiet ble vi i sin tid introdusert for den velkjente positivismestriden. Skulle et kunstverk sees i lys av kunstnerens liv og samtid? Eller skulle det betraktes som et selvstendig objekt?

Jeg vet ikke om det er intuitivt eller tillært, men selv er jeg nok en nykritiker i hjertet. Kunstnerbiografier er visstnok en populær sjanger, men selv ser jeg ikke helt appellen. Det at en person har skrevet en god bok, gjør vel ikke vedkommende nødvendigvis mer interessant som person?

(På samme måte er jeg lite opptatt av kjendiser. Noen ganger får jeg nesten følelsen av at folk ikke helt tror meg når jeg sier at jeg aldri leser Se & Hør. Men jeg syns faktisk ikke at skuespillere og prinsesser er mer interessante enn mannen i gata.)

* * *

I går kveld sendte svensk tv en spillefilm om Ian Curtis, vokalisten i Joy Division ("Control", 2007). Ut fra mine musikalske interesser burde dette ha vært en film midt i blinken for meg. Men det var det ikke. Og nok en gang skyldtes det at jeg har lite til overs for historisk-biografiske tilnærmingsformer. Det er musikken og bandet jeg er interessert i, ikke vokalistens personlige liv.

Dessuten likte jeg ikke at de tre andre bandmedlemmene ble redusert til komiske pappfigurer. Slik må det vel kanskje bli når man velger å gjøre én av dem til hovedperson. (Jeg opplevde i sin tid Lennon-filmen "Lennon Naked" (2010) litt på samme måte.) Men slik jeg ser det, var Joy Division interessante ikke pga. hvert enkelt bandmedlem, men pga. den musikken de skapte sammen.

Etter en stund slo jeg derfor over til en annen kanal. Jeg visste jo uansett hvordan det ville gå... (Ønsker man å se en film om samme musikk og miljø, ville jeg heller anbefale "24 Hour Party People" (2002), som har atskillig mer fokus på musikken enn på artistenes personlige biografi.)

Relatert innlegg:
24 Hour Party People

En møbelmontørs memoarer

2011-03-30T21:16:00.008+02:00

To måneder har gått siden jeg flytta inn i leiligheten på or'ntli. Den er fortsatt like fin, men det tar jo litt tid å "fylle den med innhold". Forrige måned ankom de litt kjedelige, men nødvendige hvitevarene. Samt en noe mindre nødvendig, men atskillig mer spennende hi-tech-tv!

Neste punkt på programmet var å få fatt i flere møbler. I slutten av februar kom en IKEA-leveranse med flatpakka seng, arbeidsbord, samt bok- og tv-reol. Og dermed var monteringsmarerittet i gang.

Jeg er ingen idiot. Jeg har lest både Derridi og Derrida. Men når det gjelder praktiske ting, kan man vel trygt si at dette ikke akkurat er min sterkeste side. Jeg er blant dem som aldri var særlig begeistra for Meccano i barndommen. Jeg har vel alltid vært mer av en Lego-mann.

Vel, med en haug IKEA-pakker kommer man ikke langt, så Ti-tommel-Torgny måtte pent til pers med skrujern og unbrakonøkkel. Det aller viktigste var vel å få senga på beina, så den første kvelden ble tilbrakt med streving, svetting og skruing. Det var svært tilfredsstillende å til slutt kunne kaste seg ned på det nye vidunderet. Uten å ramle rett gjennom.

Det neste møbelet som skulle monteres var bok- og tv-reolen. Noe som viste seg å være lettere sagt enn gjort. Faktisk har denne monteringa vært et pågående prosjekt i hele mars måned! Jeg begynte med friskt mot, men problemene oppsto nesten umiddelbart: En bestemt skruetype som skulle feste de ulike delene, viste seg svært gjenstridig. Den lot seg skru til uten problemer i 9 av 10 tilfeller. Men den tiende gangen var den ikke til å rikke. Og dermed stoppet hele prosessen opp. Man kunne jo ikke godt fortsette monteringa så lenge møbelet hadde en skrue løs...

Etter en ganske frustrerende periode med halvmonterte møbeldeler flytende rundt i stua (og et stadig økende hat til art.nr. 118137) fant jeg omsider en metode for å skru til den lille rakker'n. (Hver gang den endelig gled inn i sporet, føltes som en nærmest erotisk opplevelse...)

Nå står endelig bok- og tv-seksjonen der i all sin prakt.* Mirakuløst nok uten å ha kvestet verken møbel, parkett eller eier i nevneverdig grad. Med fylte bokhyller og et solid tv-bord virker stua nå atskillig mer møblert, og møbelmontøren tillater seg å synke ned i sofaen og beundre sitt verk.

* Riktignok mangler fortsatt en overgangshylle. Den ble nemlig feilmontert, og viste seg deretter umulig å demontere igjen. Men det får så være.

Filmskrittpartiet

2011-03-24T03:13:00.021+01:00

"Lurer på hvilket kommunikasjonsbyrå som har instruert Siv Jensen i å snakke lavere og lavere for hver krisetime som går. Er målet at hun til slutt bare skal mime?"

(Brita Møystad)

Relaterte lenker (Man aner et mønster...):

2001: Søviknes innrømmer maktmisbruk

2001: Chim er en pen gutt
2003: Dømt for trekant-sex med 15-åring
2008: Stortingsmann refset for sex-kjøp
2011: Frp-topp siktet for nakenfilming
2011: Lokal Frp-topp trekker seg etter påstander om sexsjikane

vg1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, db1, 2, 3, 4, ap1, 2, 3, 4

Man kan alltids håpe at denne saken kan påvirke partiets oppslutning. Men det spørs vel om Frp'erne har hjernekapasitet til å huske dette helt fram til neste valg.

Relaterte innlegg:
Ekskrement-ekstremistene
Sieg Jensen! Heil Hagen!

Relatert video:
Lily Allen - F**k You

Weekend i Wiesbaden

2011-03-21T18:32:00.042+01:00

Gutten i røyken

Jeg ble nylig spurt om jeg ville bli med på et seminar i Tyskland. Min vanlige ryggmargsrefleks i slike tilfeller er å takke høflig nei. Men samtidig risikerer man jo dermed å gå glipp av nye opplevelser. Dessuten syntes jeg det var litt smigrende å bli spurt. (Det var først senere jeg forsto at det bare var fordi alle andre hadde avslått tilbudet.) Derfor brøt jeg for én gangs skyld med mitt vanlige reaksjonsmønster og valgte å bli med.

På torsdag dro jeg ned til Wiesbaden sammen med to kolleger. Blant de øvrige gjestene var en usedvanlig slitsom tyrkisk professor - med et haleheng av fnisende 20-årige studiner (som snakket verken tysk eller engelsk). Vertskapet besto på sin side av en gjeng snille og velmenende tyske hippier. De hadde visstnok spesialisert seg i kurs basert på drama og "opplevelsespedagogikk" (hva nå det måtte være).

De tre neste dagene gikk med til å sitte i sirkel, klatre i trær og delta i "terapeutiske" selskapsleker. I bunn og grunn noe j@vla tull! Ingen av aktivitetene var noe som kunne brukes i mitt daglige virke. Allerede etter den første dagen lengtet jeg hjem til Nytt på nytt...

Men heldigvis hadde vi noen hyggelige opplevelser også. Vi nordmenna rusla bl.a. litt i Wiesbaden sentrum og beundret gamle kurbad og varme kilder. Og den siste kvelden ristet vi av oss tyrkerne og kunne heller hygge oss med våre tyske verter på en trivelig hessisk restaurant. Men likavæl, da gett. Minn meg på å aldri igjen delta frivillig på et seminar!

Treklatring ved Rhinens bredder

1985

2011-03-13T17:03:00.006+01:00

Den "beste" tida, med de "beste" minnene og den "beste" musikken, vil vel for de fleste være knyttet til ungdomsårene. For min del vil dette si 80-tallet. Jeg vil ikke hevde at musikken fra denne perioden objektivt sett er den "beste". Men for meg er den det. Eller iallfall den viktigste.

På denne tida var jeg i ferd med å utvikle min musikalske identitet. Blant annet hørte jeg en del på Kate Bush. Jeg hadde kjøpt skiva The Dreaming (1982) da den fortsatt var forholdsvis fersk. Et merkelig album, men likevel (eller kanskje nettopp derfor) en av mine første virkelig store musikkopplevelser. Da hun så kom med sin neste plate Hounds of Love i 1985, skaffet jeg meg raskt et eksemplar.

Jeg har imidlertid knapt hørt på denne skiva siden 80-tallet. Da jeg i sin tid oppgraderte samlinga fra kassett til cd, var nemlig ikke dette blant de albumene som ble inkludert. Riktignok har jo singlene fra skiva blitt spilt på radio og tv fra tid til annen. (Faktisk til den grad at jeg egentlig er gått litt lei av akkurat dem.) Men resten av albumet har jeg altså ikke hørt på 20 år!

I går stakk jeg imidlertid innom musikkavdelinga på Deichman og lånte med meg Hounds Of Love. I dag har jeg lyttet til den, og det er som om 1985 kom tilbake! Jeg husker meg selv rake løv i familiens hage med denne kassetten på walkman'en. Og kommer dessuten plutselig på at jeg akkurat på denne tida (i noen mørke og gråkalde høstmåneder) hadde tatt fatt på trilogien om Ringenes Herre. (Dessverre kom jeg meg aldri lenger enn til Lothlórien...) Slik kan musikk stimulere minner og assosiasjonsprosesser.

Noen år senere var min musikalske smak blitt ytterligere definert. Jeg identifiserte meg i stor grad med "indie-pop" - og enda litt senere også med en del av musikken i etterdønningene av rave-eksplosjonen. Kate Bush er nok litt for gal og genial til at hun kan bli en av mine absolutte favoritter. Men hun har likevel spilt en viktig rolle i min musikalske utvikling. Og når jeg hører Hounds Of Love i 2011, syns jeg den er enda bedre enn i 1985!

Eksotiske frukter

2011-03-10T02:21:00.059+01:00

Et lite tanke-eksperiment: Tenk deg at du møter en ung, norsk dame, utdannet innen hotell og reiseliv. Hun er blond og blåøyd og heter antakelig Pernille, Cecilie eller Benedikte. Etter all sannsynlighet liker hun Ricky Martin, Rihanna og Beyoncé, og stemmer Høyre eller det som verre er. Ville du vurdert å bli bedre kjent med dette mennesket? Selvfølgelig ikke.

Men hva om hun i stedet het Leyla, Ping eller Grace, og hadde latinsk, afrikansk eller asiatisk blod i årene? Aha, plutselig blir du litt mer interessert, ikke sant? Men er det kun hennes mørke øyne og gylne hud som gjør deg yr som en 16-åring? Eller kunne det tenkes at noe dypere ligger til grunn? Tenk litt på det. Det skal iallfall JEG gjøre.

PS. Kanskje dette innlegget gir mening bare for MEG. Men det gjør ikke så mye.

I anledning dagen

2011-03-08T21:11:00.003+01:00

Gratulerer med dagen, damer! (Særlig dere med humor...)

Født uten ski på beina

2011-03-06T18:33:00.009+01:00

Gullfeber'n herjer
Alle er smittet
Pressen går snart i stå

Etter hva jeg forstår, foregår det for tida et eller annet idrettsstevne oppe i Oslomarka. Selv har jeg bestemt meg for å ikke bli bitt av basillen. Nordmenn tror liksom at dette er så stort, men av verdens land er det vel bare en håndfull som faktisk bryr seg. På verdensbasis er jo en for oss så obskur idrett som cricket atskillig mer populær!

Allerede før mesterskapet så vi dessuten en tendens jeg slett ikke likte: Nordmenns hang til å hovere over sine fantastiske ferdigheter i skisporet - særlig i forhold til svenskene. Blant annet reklamerte et kabelselskap med mulighetene til å "se Norge vinne - med svenske tv-kommentarer!". Noen kaller dette "vennskapelig mobbing" og "søskenkjærlighet". Selv syns jeg det er verken morsomt eller sjarmerende.

Lavmålet ble kanskje nådd under herrestafetten, da Norges mann på sisteetappen drev gjøn med svensken som kom inn et par skilengder bak ham. Å se Norge vinne på denne måten gjør en nordmann flau. Trenger vi begrepet "sportslig" så lenge dette er et fremmedord selv for sportsfolk? Sågar det faktum at svenskene naturlig nok ble provosert av denne atferden, ble av enkelte framstilt som nok en norsk triumf!

Personlig tror jeg det hele er et utslag av godt, gammelt norsk mindreverdighetskompleks. Vel har vi nå fått olje og kan vise til bedre økonomi enn våre naboer i øst. Men nyrike har som kjent en tendens til å bli brautende, vulgære og arrogante. Kanskje var vi egentlig ikke modne for 1814 og 1905? Kan vi ikke opptre med respekt og verdighet i skisporet, burde vi etter min mening heller ha fortsatt som vasaller.

Fargetoner

2011-03-04T15:13:00.011+01:00

Vi fortsetter vår populære serie Torgnyland ser på trender i videoens vidunderlige verden. Tidligere har vi jo blant annet slått fast at ikke-motoriserte kjøretøy er en viktig tendens i tida.

Siden vi er litt fascinert av fargelære, noterer vi dessuten med interesse at en rekke musikkvideoer i senere tid har vært preget av fargesprakende silhuetter (ofte i primær- og sekundærfargene rødt, grønt, blått, gult, cyan og magenta) mot en mørk bakgrunn.

Ta for eksempel videoen til Mayer Hawthornes låt "Green Eyed Love" (en kjærlighetssang til noe jeg mistenker er enda mer tvilsomme fristelser enn grønnøyde damer...). I det mest syrete partiet, rundt 2:45 minutter ute i låta, får vi et halvt minutt med 60-tallsinspirert go-go-dans. Den sensuelle danserinnen klones etter hvert til seks utgaver av seg selv, hver fargelagt i en av de ovenfornevnte kulørene.

En annen aktuell video er The Chemical Brothers' "Swoon". Også her ser vi menneskeskikkelser i sterke farger (denne gang i ren silhuett) - nok en gang mot en svart bakgrunn. Ikke alle fargene er rene primær- eller sekundærfarger (og silhuettene fylles i tillegg med mer eller mindre konkrete former og figurer). Men det visuelle inntrykket minner likevel mye om det vi finner i Hawthornes video.

La oss til slutt se på Two Door Cinema Club og deres video til "What You Know". (For øvrig en av mine favoritter for tida. Bra låt + pene jenter + teit koreografi = kul video. Eller som min kompis Thomas uttrykker det: Engelske kostskolegutters våte drøm.) Etter ca 2:15 minutter skifter videoen (og låta) karakter. Det hvite rommet erstattes med (ja, du gjettet riktig!) en svart bakgrunnn, for så å fylles av smått psykedeliske, monokrome bevegelsesstudier av menneskeskikkelser. Nok en gang er likheten med Hawthornes video slående.

Kanskje skyldes disse likhetstrekkene kun tilfeldigheter og/eller Torgnylands livlige fantasi. Men siden alle disse låtene vel må sies å ha noe svevende/syrete over seg (iallfall i de "fargeglade" partiene), er kanskje denne effekten et naturlig valg. Tida vil vise om vi får se enda flere musikkvideoer inspirert av additiv fargeblanding...

Relatert innlegg:
Trender i transport

Dikatorenes fall

2011-03-02T12:05:00.000+01:00

Romania 1989

Libya 2011

Mon Amour Tokyo

2011-03-01T15:21:00.012+01:00

Det slo meg nettopp at det har gått uforholdsmessig mye i Japan i det siste.

1. Nylig oppdaget jeg at en av mine Facebook-venner (så vidt jeg vet uten spor av geishablod i årene) hadde fått seg nytt profilbilde: et manga-portrett av en usedvanlig søt skolejente fra Soloppgangens land. Det var nesten så jeg ble litt forelska i den unge skjønnheten. (Vet ikke helt om dette taler til min fordel...)

2. Jeg fikk meg jo nylig en lekker flatskjerm, og noen dager før hadde jeg tilfeldigvis vært på Deichman og lånt anime-filmen "Chihiro og heksene". Det ble derfor den som fikk æren av å innvie 47-tommer'n. Og det var fullt fortjent. Det er en fantastisk film - i alle betydninger av ordet. Morsom, merkelig og poetisk. En orientalsk blanding av Myst og Alice In Wonderland. Og med et stemningsfullt lydspor som hadde vært en Ryuichi Sakamoto verdig.

3. I min nyeste musikkmiks består de aller fleste sporene som vanlig av låter fra den anglo-amerikanske kultursfæren. Men tror du ikke et par J-pop-perler også har sneket seg med! Blant annet Pizzicato Five fra den tida da nydelige Mamiko Sasaki fortsatt var vokalist.

Alt i alt kan det se ut til at tida er overmoden for et snarlig besøk i et av verdens mest fascinerende land...

Relatert innlegg:
På plakaten

Nygamle flagg

2011-02-26T20:36:00.026+01:00

I 12-årsalderen studerte jeg flittig boka "Verdens flagg i farger". Siden da har jeg alltid hatt en viss interesse for flagg og heraldikk. Jeg er faktisk fortsatt ganske flink til å gjenkjenne nasjonalflagg. Iallfall de som fantes på begynnelsen av 80-tallet.

Nyhetsbildet den siste uka har jo i stor grad vært preget av opprøret i Libya. Selv har jeg merket meg at mange av opprørerne har veivet med et flagg som defintivt IKKE er landets offisielle nasjonalflagg. (For øvrig verdens eneste fullstendig ensfargede flagg.)

Dette måtte jeg selvfølgelig finne mer ut om. Og det viser seg jo at denne røde, svarte og grønne fanen faktisk er landets gamle flagg, avskaffet etter Gaddafis militærkupp i 1969, men nå kanskje på vei tilbake igjen. Innføring av nye flagg (og gjeninnføring av gamle) er alltid spennende for oss med veksillologiske interesser.

Flagg er ikke alltid bare nasjonale symboler. De kan også ha politiske overtoner. I over 200 år har den franske trikoloren symbolisert idealene fra den franske revolusjonen. Og da Sør-Afrika oppga apartheidsystemet på begynnelsen av 90-tallet, innførte man samtidig et nytt flagg som på mange måter gjenspeiler ideen om en rasemessig forent nasjon.

(Det nåværende sør-afrikanske flagget er forresten en av mine favoritter. Selv om det består av ALLE heraldikkens "tillatte" sju farger (og følgelig står i diametral motsetning til Libyas strengt monokrome flagg nevnt ovenfor), blir det likevel slett ikke glorete, men har derimot en harmonisk balanse.)

Ikke minst ved Sovjetunionens sammenbrudd ved begynnelsen av 90-tallet oppsto mange nye stater, og følgelig også en rekke nye nasjonalflagg. Særlig to av disse statene er interessante fra et flagghistorisk perspektiv. Etter "roserevolusjonen" i 2003 byttet Georgia sitt tidligere flagg ut med det nåværende røde og hvite St. Georgkorset - som dermed vel på sett og vis representerer landets demokratibevegelse.

I Hvite-Russland må man vel si at utviklinga har gått i motsatt retning. Ved landets selvstendighet i 1991 (gjen-)innførte man det gamle flagget i hvitt, rødt og hvitt. Men da Lukasjenka (aka "Europas siste dikator") overtok presidentmakta, avskaffet han demokratenes flagg og innførte i stedet et nytt, til forveksling likt det landet hadde hatt som totalitær sovjetrepublikk. For meg framstår derfor det førstnevnte flagget som et symbol for Hvite-Russlands demokratiske opposisjon.

Hvis demokratiet seirer i Libya, vil vi kanskje få nok et flagg som representerer folkets revolusjon mot tyrannen. Jeg vet ikke om noen andre syns dette er litt interessant. Men JEG gjør nå iallfall det.

Relatert lenke:

Flags of the World

Hvitt og brunt i Torgnys villa

2011-02-18T13:05:00.005+01:00

Siden jeg etterlot kjøleskap så vel som komfyr i min forrige leilighet, har jeg den siste måneden levd i en slags unntakstilstand på hvitevarefronten. Bl.a. har balkongen måttet fungere som "kjøleskap" (selv om den i det siste mer har vært en dypfryser). Og siden jeg ikke har kunnet tilberede varmretter, har middagene stort sett bestått av salater.

(Heldigvis er salatene mine ganske gode. Knepet er å unngå vonde ingredienser. Slik som paprika, mais og sånn.)

Jeg har heller ikke hatt min egen vaskemaskin. I den forrige blokka hadde vi nemlig fellesvaskeri. Derfor begynte situasjonen nå å bli ganske prekær. Ikke minst undertøysmessig.

Men nå er unntakstilstanden over. Forrige uke bestilte jeg alle nødvendige hvitevarer i én jafs: En Gorenje komfyr, et Whirlpool kjøleskap og en Candy vaskemaskin. Og sist mandag kom leveransen. Jeg feiret begivenheten med å sette en cola i kjøleskapet og steke en pizza i ovnen.

I tillegg til alt dette bestilte jeg dessuten en ny tv. Riktignok har jeg en allerede. Og har hatt det i over 20 år. Problemet er bare at det har vært den samme tv-en hele tida. De siste årene har jeg sant å si håpet at denne brune kassa snart skulle bryte sammen, slik at jeg med god samvittighet kunne skaffe meg en herlig flatskjerm i stedet. Men den holder fortsatt stand. Blaupunkt lager tydeligvis kvalitetsprodukter. Eller de gjorde det iallfall på 80-tallet...

Nå som jeg har fått meg en ny, flott leilighet, syntes jeg imidlertid at det omsider var på tide med en aldri så liten oppgradering også på tv-fronten. Så nå har dessuten en Philips LCD-tv flyttet inn. Komfyrer, kjøleskap og vaskemaskiner er sikkert nyttigere. Men "nyttig" er ikke alltid synonymt med "spennende". Den av mine elektriske nyanskaffelser jeg setter aller mest pris på, er definitivt det 47-tommers vidunderet i stua. Gutter er gutter.

Valentinsdagmassakren

2011-02-14T00:09:00.006+01:00

Noen ganger føler jeg meg som verdens ondeste mann.

På Facebook kan man som kjent oppdatere kontakter på hvordan stoda er til enhver tid. Greit nok, det (selv om det kanskje er av begrenset interesse for allmennheten om jeg skal ha kålstuing til middag eller nettopp har fått rusk i øyet...).

Men blant disse Facebook-kontaktene fins det dessuten enkelte som til stadighet legger ut såkalte "gullkorn" på profilen sin. Hyggelige, velmenende ord om vennskap, omtanke og kjærlighet:

Se aldri ned på noen...., med mindre det er for å hjelpe dem opp ♥

Drøm ikke om å leve livet, men lev livet slik du drømmer om... ♥

Det er ti bokstaver i KJÆRLIGHET, og åtte av de er ÆRLIGHET ♥

Jeg vet at man skal synes at sånt er søtt og sjarmerende. Er det noe verden trenger, er det positivitet og varme. Men for min del må jeg med skam bekjenne at slike meldinger har nærmest motsatt virkning. Etter å ha lest dette klisset, får jeg mest lyst til å massakrere en haug med kosedyr!

Og ikke nok med det. Som nybakt eier av en leilighet med egen do og greier (for en luksus!), har jeg nå måttet begynne å kjøpe toalettpapir. I den forbindelse kom jeg i skade for å kjøpe Lambis doruller, uvitende om at også disse var prydet av "inspirerende poesi":

Drukner i din kropp. Flyter i ditt indre. Dytt meg dypere. Lær meg å dykke...

Du er den jeg alltid ville ha. Jeg har bare ikke visst det før nå...

Natten faller. Jeg faller. Ta meg til fange. Fengsle meg. Og ved daggry slipper du meg fri...

Blæh! Selv syns jeg den slags "poesi" bare er brukandes til én ting: Å tørke seg bak med! (Slik sett har kanskje Lambi rett og slett gjort en genistrek...?)

Ok, da tenker jeg Valentinsstemningen burde være spolert for de fleste... ;-)

Torgnys onde tvillingbror

Relatert innlegg:

Onde Brumm

Lørdagskos

2011-02-12T20:48:00.057+01:00

Fredag er gudskjelovkvelden, men lørdager kan være fine, de også. Jeg husker godt lørdagskveldene i barn- og ungdomsåra. Vi satt i stresslessen foran tv-en med peanøtter og Freia melk. Modern, brodern og jeg. Fadern var vel litt mer til og fra.

Etter barne-tv kom det ukentlige ungdomsprogrammet, betimelig nok kalt "Halvsju". En viktig bestanddel var de egenproduserte tv-seriene, én per sesong. Mange husker sikkert KLM-seriene med Brødrene Dal. Men selv har jeg like mange (om enn noe vagere) minner fra Tramteatrets serier om Pelle Parafins Bøljeband.

Jeg har vel knapt sett disse seriene igjen siden de først ble sendt på begynnelsen av 80-tallet. Sånn i ettertid har jeg tidvis fundert over om de egentlig var så veldig bra. Var de ikke temmelig raddis? Akp-propaganda har jeg aldri hatt særlig sans for. Ei heller i dramaproduksjoner...

Denne uka fikk jeg imidlertid tak i en dvd med én av Tramteatrets fire Halvsju-serier (for øvrig den eneste uten Pelle Parafin): Hemmelighetene i B-by. Mange halvglemte minner ble igjen vakt til live: Armbånd med kirsebær... Sleske vestkantpolitikere... Og ikke minst de litt skumle bandmedlemmene i B-bylaget Horn & Pryl...

Og jo, da. Det må vel sies å være ganske venstrevridd. Skurkene taler riksmål. Helta prater østkantdialekt. Men i motsetning til de politiske idiotene i Akp hadde folka i Tramteatret både intelligens, dannelse og talent. Dessuten var det tidlige 80-tallet uansett en nokså ekkel, mørkeblå periode. Det tok neppe særlig skade av en uskyldig venstreskru fra kringkastingens ungdomsredaksjon.

B-by-serien er kjent for å være litt "mørkere" enn Pelle Parafin-seriene. Ja, den prøver kanskje ikke å være like morsom. Men dermed blir den humoren som faktisk er der desto mer slående. Dessuten må jeg si at jeg hadde glemt hvor bra mange av de musikalske innslagene faktisk var! For tida har jeg fått den (tilsiktet) fæle låta "Bare jeg får kose meg i bingen min" på hjernen!

For øvrig er det interessant å se hvordan B-byen får sin særlige koloritt ved at alt ble innspilt på Kampen (en bydel jeg ikke hadde noe forhold til da serien først ble vist, men som jeg nå kjenner ganske godt). Oslo kan faktisk være ganske fin. Iallfall om sommeren. Iallfall i 1982. Og iallfall innspilt med tidlig videoteknikk.

Relatert lenke:
Arne Garvangs hjemmeside

Relatert innlegg:
Torgny ser på tv

Adeles eventyr II

2011-02-07T16:27:00.006+01:00

I denne bloggens spede start for sånn cirka tre år siden skrev jeg om Adele og hennes singel "Chasing Pavements". For å sitere en purung Torgny anno 2008: "Selv syns jeg de fleste mainstream-ballader er uengasjerende dusinvare, men en sjelden gang dukker det opp en låt på radioenes spillelister med dette udefinerbare lille ekstra som gjør den til litt mer enn bare velprodusert ørefyll." Godt sagt, unge mann.

Siden den gang har iallfall ikke JEG hørt noe mer fra Adele. Men nå har hun tydeligvis en ny singel ute: "Rolling In The Deep". Nok en gang må jeg si at dette egentlig ikke er MIN musikk. Og nok en gang må jeg si at den likevel på merkelig vis berører meg.

Førsteverset lover ikke så godt. Den har et litt vel "blues'ete" preg for min smak. Det kan minne om toneganger man mer kunne forvente fra eldgamle negrer på bomullsmarkene. (Sånne som Moby sampler for å slippe å betale royalties...) Men så kommer refrenget, som i likhet med "Chasing Pavements" har noe STORT over seg. Selv for oss som egentlig ikke liker sånn musikk.

Vel har det gått tre år mellom hver av disse singlene. Men så lenge de er av et slikt format, er de verdt å vente på!

PS. Egentlig er dette musikk av godt, gammelt Motown-merke. Men siden da har jo de fleste svarte artister sauset seg fullstendig ned i glatt og sleip "r'n'b". Da får de heller finne seg i at den stolte soul- og bluesarven videreføres av white chicks som Amy, Duffy og altså vår Adele.

Relatert innlegg:
Adeles eventyr I

Månedens Torgnytreff

2011-01-31T23:55:00.115+01:00

I disse dager går bloggen inn i sitt fjerde år. Og nå som Voe er ute av dansen, er det sikkert bare et tidsspørsmål før Torgnyland får verdensherredømme i bloggosfæren. MOAH-HAH-HAH-HAH!

Grunnet ferieavvikling og sexturisme utgikk den faste spalten "Månedens Torgnytreff" forrige gang. Derfor vil jeg denne gang presentere et lite utvalg søkeord som har ført googlere til denne bloggen i både januar og desember.

Som vanlig finner vi gjengangere som gudskjelovkvelden, spyttstein, blemme på leppa, ola dekksgutt og - av uforklarlige grunner - fransk tekno og trekkspill. Flere av søkeordene er denne gang dessuten preget av julesesongen, slik som konec askepott og diverse variasjoner over tjuende dag knut jager jula ut.

For øvrig ser det fortsatt ut til at kåtingene surfer mer på nettet enn andre. Jeg nevner i fleng damer fra estland, diggdame, hore amsterdam (subsidiært hore i amster), gjengangeren sexidamer, og den noe mer originale torshovteatret nakne. Heldigvis fins det googlere med atskillig bedre dannelse og smak; noen fikk nylig treff med frasen galla klassisk etikette velkommen.

Ellers kan man konstatere at googlere har et vidt interessefelt, fra bayersk svineknoke, bryllupsskikke thailand og fabrikk utsalg brokade, til typer regn, hebraiske tall og militær kniv og gaffel. Blant de mer gåtefulle søkestrengene denne gang finner vi observasjon over amsterdam nyttårsaften, for ikke å snakke om "simon werner a disparu" norsk. Noen ganger lurer jeg virkelig på hvem leserne mine er...

Relaterte innlegg:
Torgnytreff i august, september, oktober og november

Flyttemelding

2011-01-30T15:15:00.002+01:00

Hva fant Torgny da han åpnet luke 15 i adventskalenderen? Jo, en feiende flott leilighet med vedovn og veranda!

Men selv om jeg formelt overtok kåken allerede før jul, har jeg samtidig betalt leie for boligen på Bjølsen ut januar. Dermed har jeg kunnet flytte eiendelene mine litt etter litt, uten altfor mye stress.

Denne uka har det imidlertid uvegerlig gått mot endelig utflytting. På tirsdag leide jeg en varebil for å frakte de møblene som ikke hadde fått plass i Volvoen. Jeg fikk dessuten uvurderlig hjelp til bæringa av en snill (og sterk) venninne.

Det ble en stri tørn, og vi var vel begge ganske pumpa mot slutten. Men nå står iallfall både sofaer, kjøkkenbord og billy-hylle (sistnevnte riktignok i dekonstruert utgave) på Oppsal. Tusen takk til Silke for kjempesporty innsats!

På fredag var så tida inne for den endelige utflyttinga. Jeg hadde ryddet og vasket til langt på natt, og dessuten utover ettermiddagen etter jobb. Hybelvertinna kom og overtok nøklene, og jeg tok med meg det siste flyttelasset til mitt nye hjem.

Å pakke ned eiendeler er en slitsom og stressende affære - særlig under tidspress. Å pakke dem ut igjen, er imidlertid atskillig mer lystbetont.

Da alt var provisorisk plassert i leiligheten, dro jeg til Bøler for å levere tilbake Volvoen. (Nok en gang hadde Thomas og Ana Paula vært så snille å låne meg bilen til den siste innspurten.) Der ble jeg til alt overmål invitert til middag og trivelig samvær på fredagskvelden. En hyggelig velkomst til mitt nye nabolag. Og en flott måte å feire min nye bopel.

Fortsatt er det mye som gjenstår. Bl.a. må jeg skaffe meg seng, sofa og bokseksjon. Og ikke minst komfyr og kjøleskap (selv om det sistnevnte strengt tatt ikke er nødvendig så lenge man har balkong og norske vintertemperaturer...). Men egentlig opplever jeg alt dette som både spennende og inspirerende.

Akkurat nå er jeg bare så utrolig fornøyd over å være vel installert i Vetlandsfaret. Endelig har Torgny flyttet ut fra gutterommet. Det var vel kanskje på tide.

Et teknologisk mareritt

2011-01-24T14:47:00.003+01:00

Nei da, dette handler ikke om en dyster framtidsvisjon, hvor maskinene har tatt makta og prøver å utrydde menneskeheten. Det dreier seg derimot om teknologi som ikke virker i det hele tatt. Eller som virker altfor godt.

PC'en min har hangla en stund. Dette var hovedgrunnen til at jeg skaffet meg en MacBook som en slags backup. Men vi vet jo alle hvilken sørgelig skjebne den fikk...

I det siste har imidlertid PC'en blitt verre enn noensinne. Den starter og restarter igjen og igjen. Ofte tar det flere timer før den endelig stabiliserer seg - hvis den da gjør det i det hele tatt. Denne helga har jeg derfor tjuvlånt laptop'en fra jobben for ikke å risikere å bli sittende i dagevis uten tilgang til internett.

* * *

Nå har jeg dessuten fått ytterligere et teknologisk problem på nakken. For en uke siden sendte jeg en sms til en nær bekjent. Straks etter fikk jeg imidlertid en automatisk melding tilbake om at nummeret var sperret for sms'er. Greit nok.

Men deretter har jeg mottatt den samme meldinga igjen og igjen - hver eneste halvtime! Det blir 48 meldinger i døgnet. 336 meldinger i uka. Og 17 520 meldinger i året! Møter du meg om et års tid, vil du antakelig oppleve et skjelvende nervevrak...

Det hele minner litt om kinesisk vanntortur. Bortsett fra at jeg vet nøyaktig når disse meldingene skal komme. På slaget ni over hel og ni over halv tikker de inn.

* * *

Det sies at en ulykke sjelden kommer alene. På min romjulsreise opplevde jeg jo å strande i to dager i Amsterdam. Og som en direkte konsekvens havnet hele håndbagasjen min i søpla.

På samme måte har ett teknologisk problem ført et annet med seg: For en uke siden hadde min venninne og jeg en hyggelig chat. Men plutselig brøt min lunefulle PC sammen og lot seg ikke starte igjen for resten av kvelden. For å berolige min chattepartner bestemte jeg meg derfor for å forklare situasjonen i en sms. Og dermed hadde vi det gående.

EDIT: Etter en uke våknet jeg en morgen og hadde ikke fått 13 meldinger i løpet av natta. Min venninne hadde endelig tatt affære. Takk og pris!

Ordnung muss sein

2011-01-22T02:01:00.026+01:00

På senhøsten 1942 ble 771 norske jøder pågrepet og deportert av Norges politimyndigheter. 34 overlevde.

I januar 2011 blir en ung kvinne som har bodd i Norge hele sitt voksne liv, kastet i fengsel av åtte politimenn.

Dette uten sammenlikning for øvrig. Rent bortsett fra det faktum at norsk politi nå som da framstår som lydige medløpere for landets ledere. I 1942 het han Vidkun Quisling. I 2011 heter han Jens Stoltenberg.

For ordens skyld: Må jeg velge mellom pest og kolera, vil jeg tross alt foretrekke dagens rød-grønne regjering framfor det blå-brune alternativet.

Men det holder hardt. Senterpartiet har jo alltid vært litt stripete i kantene. Og som vi alle vet, solgte Arbeiderpartiet sin sjel til djevelen en gang på 90-tallet.

Dermed gjenstår SV: Et parti hvis hjerte, ryggmarg og øvrige kroppsfunksjoner fortæres innenfra. Hva er best (eller minst verst)? En kastrert tilstand i posisjon? Eller en impotent tilværelse i opposisjon? Lykke til videre i limbo!

Relaterte lenker:
dagsavisen, ap 1, 2, db 1, 2, 3, vg 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9

Relaterte innlegg:
Ikke hør på pollitikera!
Israels apartheid
Adolf Hitlers minnepris